 |
 |
 |
 |
|
|||
Velklingene men tamt |
|||
 Bruckner: ble for vakker i Konserthuset Se også: Kulturspeilets omtale av Oslo-filharmoniens konsert med Bruckners åttende symfoni 4.6.1988 |
Bruckner skulle i år som i fjor være en tungvekter som skulle markere et av sluttpunktene
på sesongen. Men der framføringen av den åttende symfonien i fjor ble en majestetisk
opplevelse, ble det heller en tam opplevelse med den niende i år.
Joda, det låter bra. Vi skal ikke klage på Oslo-filharmoniens flotte klangbilde. I denne symfonien var det særlig det fint avstemte forholdet mellom strykerne og messingblåserne som ga denne symfonien en vakker innramming. Men det virket som om dirigenten Günther Herbig ble alldeles beruset av orkesterets klanglige fortrinn. Han gikk seg bokstavelig bort - for han glemte helt å få med seg symfoniens dramatiske spenn, intensitet og spenning. Den niende symfoni er en slags 'svanesangs'-symfoni. Ikke fullført før komponistns død og dermed står den langsomme Adagioen som det siste stykke musikk Bruckner fikk skrevet ferdig. De utfordringene som ligger i denne mektige tredjesatsen ble lite utviklet av Herbig. Derimot dyrket han fram de vakre klang-partiene med særlig horn og wagner-tubaer som dominerende. Derfor står paradoksalt nok Oslo-filharmoniens snart tyve år gamle Chandos-innspillingen av den samme symfonien som en bedre referanse for hva dette orkesteret kan få til. Før den times-lange Bruckner-symfonien hadde Iver Kleive gitt oss en effektfull demonstrasjon av hvilken kraft det er i konserthusets orgel. |
||
Kjell Moe
|
|||
