|
 |
 |
 |
|
|||
Filharmonien i parken |
|||
|
|
Sola skinte om kapp med de mange hundre, ja kanskje tusen, som koste seg i det grønne i Frognerparken i går. På 'årets første sommerdag' som konferansier Claus Wiese hevdet det var, stelte Oslo-filharmonien i stand en virkelig filharmonisk fest som både hygget og gledet. Orkesteret hadde gitt denne konserten til 'ære for byen' og dets 100-års jubileum og det var også ordfører Ditlev-Simonsen som åpnet friluftskonserten med noen velvalgte ord om hvor heldige vi er som har et slikt verdensorkester i denne byen. Vi kunne jo ta ham på ordene og stille ham til personlig ansvar: det er paradoksalt nok kommunens fortjeneste at orkesteret nå er uten sjefsdirigent og at Oslo Konserthus må slite med en begredelig akustikk. Men ka oss heller fryde oss over det som var hyggelig i går. For orkesteret spilte frydefyllt bra på denne utekonserten og introduserte også mezzo-sopranen Kari Postma for oss. Hun sang operetteutdrag og et avsnitt fra La Bohème. Ellers var Terje Tønnesen solist i Johan Svendsens fiolinromanse og orkesterets 'sigøyner'-ensemble Sturm und Drang ga oss en smakebit av hva som er i vente senere i høst når sigøynermusikk står på programmet. Den unge dirigenten Arild Remmereit ledet det hele og Claus Wiese bandt det sammen med utradisjonelle kommentarer. Det var et stort anlegg orkesteret hadde rigget til. En veldig overbygd scenerigg kunne ha tjent mer enn denne konserten. Hvorfor ikke benytte slike anledninger til også å lage parkkvelder, rocke- og jazzkonserter? Et avgjort pluss: lydanlegget var fra der vi satt (nesten helt foran) nær det perfekte. Man må tåle at filharmoniske utekonserter blir forsterket opp og dette må nødvendigvis gå på bekostning av kontakten og opplevelsen. Men vi har ikke hørt slikt lydanlegg så bra når først mikrofoner skal brukes. Ros her til AVAB-folkene og Oslo-filharmonien som stilte opp til flere dagers lydprøve for å få det nesten så perfekt - særlig på diskantsiden - som i går. Den lille skurringen vi hørte skyldtes frekke veps som ikke tok hensyn til filharmoniske festtoner. Hemmeligheten var å mikrofonforsterke hvert enkelt instrument. Men å mikse 80-90 musikere sammen til en helhet, er ingen helt enkel jobb. Resultatet ble likevel overbevisende bra og denne gangen kom pizzicatto'ene i Dovregubbens hall mer enn tydelig fram. Det skapte driv over framføringen. Man kan ikke bedømme slike utekonserter som 'vanlige' konserter. Men noen eldre av det 'faste' publikummet hadde tatt med seg sine uvaner ut i det fri. De forlange total taushet, at folk skulle holde seg i ro, og hverken ha unger eller bikkjer løpende omkring. Det siste kan vi kanskje forstå, men en utekonsert er en utekonsert. Her er det frilufta og anledningen som bestemmer. Man må ha lov til å kose seg, la de forvorpne toåringene synge med i La Bohème, gjerne ta seg en hvitvin i gresset, røyke fritt og innrede seg slik at det blir mest mulig hyggelig. Ifølge ordfører Per Ditlev-Simonsen hadde Oslo-bisp Stålseth snakket 'pent' med sine 'kontakter der oppe', slik at rammen rundt konserten og temperaturen ble best mulig. En slik feststund må gjentas! Kanskje kan Oslo skape sin Waldbühne, Gärdet eller Søndermarken her i Frognerparken? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
