|
Mariss Jansons er tilbake i Oslo. I går holdt han sin første konsert denne sesongen med
Oslo-filharmonien. Han har tidligere i høst gjennomføært en omfattende
Europa-turne med Pittsburgh Symphony Orchestra. Nå venter USA og det amerikanske
kontinent for ham og Oslo-filharmonien. Om et par uker vil de gjeste de største
byene i USA og Sør-Amerika.
Det er turneprogrammet som skal trimmes inn. Både Philip Glass og Brahms er blant de
komponistene som skal framføres. På turneen er det en forøvrig travelt
opptatt Gidon Kremer som skal ta seg av solistpartiet i Glass' konsert, noe han også
gjør i CD-innspillingen av konserten som kom tidligere i sommer.
På konserten i går var det orkesterets konsertmester Stig Nilsson som tok seg av
solistpartiet.
Med denne konserten markerte Philip Glass at han også kunne skrive orkestermusikk i mer
tradisjonell forstand. Han er jo mer kjent for sin musikk til filmer og har dessuten en
god del operaer på samvittigheten. Hans minimalistiske musikk - ofte framført av
hans eget ensemble - har oppnådd en utrolig popularitet, særlig i USA. Noe hjelper det på
populariteten at han har flørtet en del i grenselandet til ren underholdnings- og
populærmusikk, gjerne med bruk av kjente popstjerner på innspillingene sine.
Konserten er tilsynelatende enkel og som vanlig i hans musikk er det enkelte 'riff'
som gjentas og gjentas, nesten inntil det ensformige. Lite skjer av musikalsk
utvikling selv om det musikalske uittrykket kan være interessant nok.
I solistpartiet kan vi høre lange linjer som hviler vakkert og melodiøst mot
orkesteret men også raske løp. I det siste hadde vi inntrykk av at noe av komponistens
minimalistiske uttrykk ikke kom helt fram.
Fiolinkonserten er umkomplisert musikk som det er lett å tilegne seg. Langt større dimensjoner
er det over Brahms. Mariss Jansons har de siste sesongene bevisst lagt vekt på at
Oslo-filharmonien skal framføre - og mestre - også musikk av mer tradisionell
klassisk karakter og ikke bare den senromantiske og tonale 1900-talls musikken
som orkesteret har et enestående grep om. Vi har fått
høre mye Haydn, Beethoven og nå også Brahms.
Det var en langt annen tyngde over Brahms. Nesten hele orkesteret satt på podiet og med
nesten 100 musikere og vel så det var det duket for stor klang og mye orkestral vellyd.
Det var tydelig å høre at orkester og dirigent har arbeidet mye med Brahms.
Vårt spørsmål er imidlertid om det er akkurat denne typen musikk som Oslo-filharmonien
står seg best med når de skal presentere seg for et kresent amerikansk publikum. De
får anledning til å trimme seg mer
i kveld og i Aulaen på lørdag. Da er Glass byttet ut med Beethoven.
Men som sagt, det låt alldeles storartet og vi gleder oss til å høre mer.
|