 |
 |
 |
 |
|
|||
Grieg og Bruckner |
|||
Turid Karlsen, foto: Kjell Moe/Kulturspeilet
Se også: |
Mariss Jansons er tilbake der han burde vært forlengst: i spissen for Oslo-filharmonien.
For det lar seg dessverre ikke nekte at orkesteret har vist en betenkelig fallende formkurve
helt siden USA-turneen sent i fjor høst. Det kan heller ikke skjules at det eksisterer en helt
bestemt symbiose mellom orkesteret og sjefsdirigenten. De evner å ta ut det beste hos hverandre for
å få til det helt fremragende.
I går var den avtroppende sjefsdirigenten på plass igjen. Et utvalg av Griegs orkestersanger og Bruckners fjerde symfoni sto på programmet. Det virker kanskje litt urettferdig for den stor symfonikeren, men konsertens mest overraskende del var Grieg-sangene. Svisker eller ikke. Forkjærte eller ei. Vi hører gjerne slik musikk når den framføres slik som i går. Det var den Tysklandsbosatte sopranen Turid Karlsen som framførte de kjente og kjære melodiene som Solveigs Sang, Til Våren, En svane etc. Hun eide en overraskende og fin evne til å formidle Griegs lyriske toner, ikke minst ved å holde en klar og ren tone gjennom Konserthusets akkustiske hull som har knekket sopraner med langt større verdensry enn henne før. Sist vi så henne var i Götterdämmerung i Kiel. Der sang hun Gutrune, en sangrolle så forskjellig fra Griegs lyriske verden det omtrent går an å komme. Forskjellen var desto tydelige når Bruckners fjerde sto på programmet som neste verk. Normalt burde dette være et bravurverk for Oslo-filharmonien, men det var noe vi saknet. De lange linjene som binder Bruckners symfonier sammen, føltes noe oppstykket. Derimot fikk de virkelig draget på Grieg-musikken uten at det føltes for forslitt eller -terpet. Ren, klar og poetisk tonet den ut - og etter å bare hatt en nitti-prosents opplevelse med Bruckners fjerde, måtte vi undres om det var sjefsdirigentens interne meddelse til orkester og administrasjon at han ikke fornyer sitt engasjement som spilte inn? Uansett var dette en historisk konsert, den siste med Mariss Jansons som 'evig' sjefsdirigent for Oslo-filharmonien. |
||
Kjell Moe
|
|||
