Klanglig velbehag

For tredje gang i vinter ble Oslo-filharmonien rammet av sykdomsforfall for dirigenten. Rolf Gupta hoppet inn i stedet for Ole Kristian Ruud, men det oppsatte programmet ble opprettholdt. Det skal vi være glade for. Her fikk vi en oppvisning i klanglig og orkestral vellyd som gjorde konserten til noe mer enn minneverdig.

Monrad-Johansens symfoniske dikt Pan kom med sitt senromantiske drømmerske tonespråk godt til rette i Guptas hender. Det ble en helt riktig overgang til Waltons cello-konsert som på tross av at den er fra 1956, inneholder mange klanglige assosiasjoner til hans mange tidligere komposisjoner for film. Øyvind Birkeland løste solist-oppgaven med virtuost bravur hvor særlig hans oppvisning i tredjesatsen gjorde inntrykk.

Konserten ble avsluttet med Sibelius' femte symfoni, et verk som også Oslo-filharmonien har spilt inn på CD. I og med at denne innspillingen ikke er så mange år gammel, er det nærliggende å sammenlikne CD'en med Oslo-filharmoniens versjon på gårsdagens konsert.

Rolf Gupta er på ingen måte enn dirigent av samme format som Mariss Jansons. Men slik verket ble framført i går var det etter min mening med større forståelse for Sibelius' klanglige rikdom og med mer behersket ro i seg. Komponistens toneverden fik anledning til å folde ut - det ble en oppvisning i klanglig vellyd med dimensjoner av noe virkelig stort i seg.

Man kan kanskje si at dette kjennetegner et orkester som for tiden er inne i en virkelig positiv fase, og som mener seg å tilhøre eliten blant verdens symfoniorkestre i dag. Mye av forklaringen ligger nok der, men Rolf Gupta må også få sin del av æren for sin innsats. Og igjen honnør til programkomiteen som virkelig traff med sin sammensetning.

Kjell Moe