|
 |
 |
 |
|
|||
Velkommen tilbake, Mariss! |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtale av
|
Så fikk vi Mariss Jansons tilbake i Oslo Konserthus. 'Det er der han skulle vært hele tiden', vil kanskje noen si. Men det er bare å innse, hans dager som Oslo-filharmoniens sjefsdirigent er talte. Det burde man bare innse og heller glede seg med de stundene han er her. For de blir ikke helt få: Resten av Mahlers symfonier venter - på konserter og CD! Nå er det fem måneder siden han var her sist. De siste tyve årene har han aldri hatt lenger fravær fra dette orkesteret. Derfor var hans tilbakekomst mer enn gledelig. Og mer skal det bli: i august/september blir det Mahler og atter Mahler i Konserthuset og med orkesteret på turne i mellom-Europa. Med Mozart, Berio og Berlioz samt mezzosopranen Charlotte Hellekant skal Oslo-filharmonien og Mariss Jansons ut på en kort turne til Italia neste uke. Firenze, Milano, Bologna og Roma står denne gangen for tur. Kveldens konsert var å regne for en gjennomkjøring til denne kortturneen. Vi håper ikke at den gamle overtroen om at en god generalprøve gir en dårlig premiere, gjentar seg .... For dette var stort. Mot slutten av Berlioz' store verk formelig løftet taket på Oslo Konserthus seg. Omkranset av to harper sto generalen i midten og hadde full kontroll med et orkester som viste seg fra den beste 'janson'ske' siden. Det vil si: elektrisk. Og med skikkelig trøkk i messingrekken og blant slagverkerene som oppildnet resten av orkesteret til innsats. De to siste satsene i Symphonie fantastique var som en himmelferd. Her klang det med presisjon og her spilte musikere som visste hvor de var og hvorfor de var der! Den mer enn sympatiske mezzo-sopranen Charlotte Hellekant må ha oss unnskyldt, det var framførelsen av Berlioz' Symphonie fantastique som blir sittende i minnet etter denne konserten. Uttallige framkallelser og en applaus fra publikum som aldri ville slutte, understreker dette. Det startet med Mozarts 33. symfoni, som også ble framført i Aulaen sist Mariss Jansons var i Oslo. Litt treigt og sidrumpa låt det til å begynne med og framførelsens styrke med den flotte kontrasten og vekslingen mellom tutti-partiene og Mozarts mer rolige 'svar' kom først tydelig fram i sistesatsen. Berios Folkesanger er et sympatisk verk. Folkelige tekster og enkle - faktisk tonale! - melodier ble gitt en innpakning av samtidskomponoisten Berio som egentlg er kjent for et helt annet musikalsk uttrykk. Men det var vekslingen mellom disse elementene som ga dette verket ansikt og interesse. Og glem ikke Charlotte Hellekants herlige innlevelse! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
