 | 
| 
| 
|
Schubert: Symfoni nr. 10, Berg: Fiolinkonsert, Schumann: Symfoni nr. 1
| |
 Førjulsstemning i Oslo Konserthus | |
av Kjell Moe | |
Oslo-filharmonien med
førstegangsframføring
av Schuberts tiende
|
Det ble en heller passelig laber kveld i Oslo-filharmonien i går. Det som på
forhånd kunne blitt en sjelden attraktivt kveld, ble i stedet en hyggelig aften
sånn i beste førjulsånd. Det ble Vertavo-kvartettens
Elise Båtnes som gjorde
kvelden til noe mer enn et konsertbesøk.
Schuberts tiende symfoni består av tre forskjellige løse skisser, som aldri var tenkt å utgjøre noen symfoni sammen. Brian Newbould klippet disse sammen og orkestrerte dem. Det er ikke hver gang vi står overfor en førstegangsframførelse av en av Schuberts symfonier i Oslo Konserthus. Denne 'andre' ufullendte symfonien viste seg dessverre å være det som komponisten etterlot den som; løse skisser uten større sammenheng. La gå at første- og særlig siste-satsen bød på noe så overraskende som kontrapunktiske partier fra Schuberts hånd. Men musikken minnet dessverre altfor mye om den slags Schubert komponerte som tenåring, og det var intet av den niende symfonisens storhet eller den åttendes (ufullendte) melodiøse dimensjon i den. Derimot ble kvelden mer enn minneverdig fordi Elise Båtnes løftet oss inn i en annen verden ved å gi oss en lavmælt og inderlig versjon av Alban Bergs til-en-engel fiolinkonsert. Uten utadvendt prakt og blottet for publikumsfrieri framsto hun naken med musikken som eneste formidler. Alban Bergs musikk taler godt nok for seg selv, og solisten la seg ydmykt bak komponistens 'engle'-aktige ekspressive toner. Helt uten bravur, og nesten som et medlem av orkesteret, men bare nesten, for den knapt hørbare fiolintonen var der hele veien, såvidt i overkant av orkesterstemmene men uten å virke påtrengende tilstede. Når orkesteret etter pause tok fatt på Schumanns første symfoni, fikk vi nok en påminnelse om at høyromantikken kan låte både svulstig og grautete når man med all den orkestrale velklang som orkesteret besitter, ikke makter å heve musikken utover det ordinære. Mye av dette kan vel også skyldes dirigenten Hans Graf som neppe sprudlet over av entusiasme ved gårsdagens konsert. Men så hadde han også sterk konkurranse i utenforliggende begivenheter: På Nationaltheatret gikk årets konsert i regi av Nobelkomiteen av stabelen og på TV hadde nok håndballjentene bravader fristet noen. Det var faktisk litt for mange tomme abbonnentsseter i går kveld. Konserten gjentas i dag. |
Kjell Moe |
|