Bruckner: Symfoni nr. 8
Oslo-filharmonien dir.: Heinz Wallberg
Oslo Konserthus 4.6.1998

av Kjell Moe

Det ligger en viss symbolverdi i dette at orkesteret framfører to av de største verkene til gigantene Mahler og Bruckner ved sesongslutt. Forrige uke hørte vi Mahlers tiende symfoni og nå sto Bruckners største symfoni på programmet. Adagio-satsen er vel den lengste i sitt slag overhodet i den symfoniske litteratur.

Slik markerer orkesteret en kraftfullt slutt for en sesong somn kanskje ikke har vært så rik på ytre begivenheter men som har vært viktig for orkesterets internasjonale status og fortsatte utvikling - se egen artikkel.

Igjen er det slående å legge merke til hvilken rik klang som nå har utviklet seg i orkesteret. Strykerseksjonen har utviklet en mørk, fyldig og velklingende lyd som for fullt kom til rette i denne symfonien.

Veteranen Heinz Wallberg ledet denne framføringen. Som mange andre hadde han problemer med å finne helheten i førstesatsen, og det er tydelig å merke at komponisten slet atskillig for å få samme pondus på den som resten av symfonien. Dessuten virket det som om man kanskje kunne trengt en prøvedag ekstra.

Han dempet også uttrykket i scherzo-satsen og lot de bruckners'ke fanfarer og koraler vente til sistesatsen. Det var først i adagio-satsen at orkester og dirigent fant roen hos Bruckner. Derfra og ut ble som den rene himmelferd.

Jovisst er Bruckner en publikumsfrier. Der han lar strykernes fallende modulasjoner følges av harpene, kan det ikke unngåes å gjøre inntrykk. Han gjør også store bruk av messinginstrumentenes dystre klang. I denne symfonien bruker han åtte horn og fire av dem dublert med Wagner-tubaer. Hornene hadde også byttet plass med tromboner og tuba i plassering på gårsdagens konsert.

Nesten en time tok jubelferden med de to siste satsene i denne symfonien. Koraler, orgel-liknende buer som hvelver seg oppover i store linjer - dette er essensen av Bruckner. I disse to siste satsene av den åttende symfonien får han for alvor vist hvorfor noen mener han er om ikke den betydeligste så i hvert fall den største symfoniker som har levet.

Etter en slik oppvisning i nærmest gudeliknende spill, føles det nesten litt malplassert å uttrykke sine følelser gjennom konvensjonell applaus. Men det utviklet seg til ovasjonsmessig bifall for Wallberg som alderen til tross hoppet opp på podiet.

Slik markerte et av verdens beste symfoniorkestere sin avlutning på konsertsesongen - som en festmesse i en mektig katedral.

Kjell Moe