 | 
| 
| 
|
Wagner: Siegfried Rhinferd fra Götterdämmerung, Schumann: Klaverkonsert
a-moll, Stravinskij: Ildfuglen
| |
 Over grensene for det mulige | |
av Kjell Moe | |
Mariss Jansons: tøyer grensene
for det mulige, foto: CSF
|
Kveldens hovedbegivenhet skulle være at den russiske nå New York-bosatte
pianisten Bella Davidovich for første gang skulle spille i Norge. Men det ble
i stedet musikerne i Oslo-filharmonien og Mariss Jansons som stjal showet - med
en framføringen av Stravinskijs komplette musikk til balletten Ildfuglen hvor
du måtte lure på hvor grensene for dette briljante orkesteret egentlig går.
Bella Davidovich har merkelig nok aldri spilt i Norge før. Hun nevnes på linje med storheter som Svjatoslav Richter og Mstislav Rostropovich. Men det måtte være for tredve år siden. Den pianisten vi opplevde i Oslo Konserthus i går var et helt solsystem unna formatet til eksempelvis Svjatoslav Richter. Attpåtil var hun direkte uheldig i Schumanns a-moll konsert og snublet underveis opp til flere ganger. Man kunne også mistenke henne for bevisst å ha valgt et langsomt tempo for å få med seg fingersetningen. Men publikum i Oslo hyllet den over 70 år gamle veteranen med lang og varm applaus. Dette fortjener hun - bare synd hennes opptreden i Oslo kom altfor sent i hennes karriere. Før Schumann fikk vi høre Siegfrieds Rhinferd fra Götterdämmerung. Det ble en oppvisning i det store formatet - og vi lurer på når Oslo-filharmonien og Mariss Jansons tar virkelig sats og tør å framføre operaen konsertant igjen. Visse forpliktelser bør jo ligge på det orkesteret som var det første i historien til å spille inn den komplett versjonen av denne store operaen på plate. Kveldens høydepunkt ble Stravinskijs ballettmusikk til Ildfuglen. Man valgte å spille hele musikken - og ikke suiten som er den som gjerne høres. Mariss Jansons ønsket å vise fram denne musikken, fordi den inneholdt en helhet og kvaliteter som er ukjent for mange. En må nesten bruke sportsspråket for å finne en dekkende betegnelse for hva vi fikk opppleve. Prestasjonen tøyer grensene for hva som er mulig å få til i et orkester. Av og til måtte en lure på om man gikk langt utover det fysisk mulige for enkelte instrumenter. Briljans er et lite dekkende uttrykk. Dette var noe langt mer. Vi har nevnt enkeltmusikernes prestasjoner. Men også den saftige presisjonen var med å gjøre dette til en opplevelse langt over det fremragende. Vegger og tak i Konserthuset - og publikums øreregioner - ble bombardert med kaskader av eruptiuve skjelv i de store utladningene i Stravinskijs flott formete partitur. Her sparte ikke Mariss Jansons og orkesteret på f'ene, men flesket til så det virkelig tordnet. Og det holdt! Sjelden har samspillet sittet bedre i et orkester som legger nye alen med kvalitet til sin vekst. |
Kjell Moe |
|