Mozart: Symfoni nr. 41 'Jupiter', Bruckner: Messe nr. 3 f-moll
Ragnhild Heiland Sørensen - sopran, Kirsten Dolberg - mezzo, Gunnar Gudbjørnsson - tenor, Carsten Stabell - bass, Oslo Filharmoniske Kor
Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck
Oslo KOnserthus 10.9.1998 (gis også 11.9.)

av Kjell Moe

Manfred Honeck har fra sin tid som sjefsdirigent i Den Norske Opera vist at han setter svært god pris på Mozart - og at dette er musikk han kanskje mer enn noe annen føler seg hjemme i. Han går heller ikke av veien for å tenke i fornyelse i sin tilrettelegging av Mozart.

Så også i går. Man kunne få mistanke om at det ble lite til overs for prøvetid på Mozart når et så absolutt krevende verk av Bruckner også sto på programmet. For i første sats av 'Jupiter'-symfonien lot han musikerne rase av gårde i en frydefull råskap - rett fram og uten hemninger. At musikerne hadde det morro var det ingen tvil om og et stykke ut i satsen kunne man ane forsiktige anslag til synkoperinger - så langt musikken og formene tillot det.

Men i de to mellomsatsene strammet han til og viste hva slags mening han hadde. Her smøg orkesteret seg rundt på silkepoter og nærmest klødde oss nedover ryggen med et vart, følsomt og nærværende spill - før det hele braket løs i en fjerdesats som er noe av det 'umozarts'ke' som noengang er skrevet. Men her ble tømmene presist strammet til i en presisjon og med slik spilleiver at det bokstavelig talt svingte i Konserthuset.

Han hadde nok en mening med å gi oss Mozart i uvandt innpakning - Manfred Honeck. For oss var dette litt av en opplevelse - men etter å dømme av den beherskete applausen var det nok ikke alle av Oslo-filharmoniens fast og kanskje noe aldersmodne publikum som satte helt pris på å få servert Mozart på en ny måte.

Men selv Mozarts 'Jupiter'-symfoni ble som en slags forrett å regne når kor, solister, orgel og fullt orkester møtte hverandre i Bruckners majestetiske fem kvarters lange f-molls messe.

Dette er et verk av langt andre dimensjoner. Med hovedvekt på kor - og delvis orgel og basuner - ble solister og et øvrig symfoniorkester nærmest for statister å regne i dette tidligere verket fra Bruckners hånd. Bevares, de fire solistene sang også uten lyte - i de få partene de fikk anledning til å slippe til.

Men har var det koret som spilte hovedrollen. Fra begynnelse til siste taktstrek lå hovedtyngden av det musikalske hos Oslo Filharmoniske Kor. I lange partier var det også enerådende. Koret kan med god grunn sette denne framførelsen opp som en av sine mest betydningsfulle, noe den overmåte lange applausen også ga til kjenne.

Men tyr ikke akkurat til hurra-rop når et verk av slik tyngde er spilt ferdig. Snarere fører denne type musikk til ettertenksomhet og fordyping hos tilhøreren - og viser at musikk kan være en god hjelper på veien når alvorligere ting i livet og sinnsstemninger skal bearbeides.

Konserten ble tatt opp av NRK-Fjernsynet og TV-seere kan senere få anledning til å ta del i denne alvorsstunden. For en gangs skyld utførte kamerafolkene sin jobb på en noenlunde diskret og lite forstyrrende måte.

Konserten gis også 11.9.

Kjell Moe