 | 
| 
| 
|
Oslo-filharmonien dir.: Ulf Schirmer
| |
Lekende mesterskap - | |
av Kjell Moe | |
Truls Mørk: suveren lek med celloen i Oslo Konserthus |
Han lekte seg til et mesterskap i går i Oslo KOnserthus. Truls Mørk har
ikke for vane å renne
ned våre hjemlige konsertlokaler i tide og utide. Det blir sjeldent mellom hver
gang vi kan se ham, hans internasjonale karriere legger beslag på
omtrent det som er av tid
og konsentrasjon.
Det skal vi vite å sette pris på. For bruker han sitt besøk en gang i sesongen til å oppvise slikt elegant og lekende artisteri som han gjorde ved konserten 15. januar, kan man neppe klage på å måtte vente et år mellom hver gang. Han demonstrerer på en selvfølgelig måte hvorfor han i dag er å finne blant de ti fremste cellister i verden. Da hjelper det mindre at han velger å traktere musikk som kunne kalle på den beskjedne gjesp - hvis det ikke var for utøvelsen. Schumanns cellokonsert tilhører neppe det mest nyskapende komponisten har skapt, og det finnes en rikholdig litteratur for cello og orkester av langt friskere støpning. Innvendingene mot Schumanns noe litt tungnemme musikk stilner når man opplever spill av det formatet Truls Mørk kan oppvise. For her er det utøveren som tar nitti prosent av superlativene, orkesteret og dirigenten de øvrige ti - og da glemmer vi like gjerne at Robert Schumanns ikke alltid fikk seg til å forme musikk som er like lett på foten. Da må vi også tilføye at Richard Strauss oppbud av vindmaskiner og tredobbelt sett med slagverk og messing, fjernorkester nede i foajeen tillike, ga oss en spektakulær flukt med Oslo-filharmonien hvor orkesteret fikk spilt ut det repertoir de har vist å mestre best av alle tidsepoker: det visjonære senromantiske. Det veldige tonemaleriet, hvor kubjeller, fossefall, soloppgang og en veritabel storm er ingrediensene som komponistene bruker for å skildre opp- og nedstigning på en alpetind, går ikke upåvirket hen i all sin velde. Nesten Pink Floyd for symfoniorkester, kunne vi si. Om det musikalske innholdet har samme kvalitet som det spektakulære, kan diskuteres. Flott låter det når orkester og Ulf Schirmer, som ledet et forsterket Oslo-filharmonien for første gang i går, spiller opp til slik tonefest som vi opplevde på denne konserten. Konserten gjentas 16.1. |
Kjell Moe |
|