|
 |
 |
 |
|
|||
Russisk med Oslo-filharmonien |
|||
 Pletnev i Oslo, foto: Virgin Classics Se også: |
Det knyttet seg store - kanskje for store - forventninger til Mikhail Pletnevs
debutopptreden med Oslo-filharmonien. Knapt 40 år
gammel er denne dirigenten og
pianisten allerede en levende legende, og det er ikke for sterkt å ta
i ved å hevde at han er det
nye Russlands musikalske håp.
Det er hans innsats som leder og stifter av Det Russiske Nasjonalorkester som er grunnen til dette. Orkesteret oppsto i det gamle Sovjetunionens siste dager med aktiv hjelp av Gorbatsjov. ideologien bak det var at det skulle samle noen av de beste orkestermusikerne i nasjonen bak seg og framstå som selvstendig og ubundet av det gamle systemets institusjoner og konvensjoner (noe man allerede så med ærverdige Bolsjoi, som bokstavelig talt lå nede). Det skulle også basere sin virksomhet på de nye markedsforholdene med privat finansiering som basis i stedet for statlig, slik Fischer har gjort med sitt Budapest-orkester. Kunstnerisk og musikalsk er det blitt en suksess - men atskillig mindre spektakulært enn hva Gergiev har oppnådd med sitt Kirov-ensembel. Det er i dag Russlands fremste symfoniorkester. Pletnev hadde fra før etablert en posisjon som klavervirtuos. For det er her han er kjent, faktisk i så stor grad at han har kvalifisert seg til en plass i serien Århundrets Pianister. Hvordan var det så å stifte bekjentskap med en levende legende, det nye Russlands musikalske håp og lederskikkelse? Takk, både og. Selv om Pletnev viste seg som en svært sympatisk personlighet uten nykker og forseggjorte egenmarkeringer, sprutet det ikke akkurat av ham. Mangelen på energi og entusiasme kan kanskje skyldes at han rett og slett er sliten.... Derimot opplevde vi en fantastisk oppvisning i Nikolai Lugansky's tolkning av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert. Også han spilte i Oslo fpr første gang - og la ikke dette bli siste gangen! Med stort format i tankene - og ekte russisk bravur i utførelsen - gjennomførte han sin Rakhmaninov slik komponisten må ha tenkt seg verket: som en oppvisning i blendende virtuoseri iblandet smektende og sødmefylte melodier hvor bratsjer og cello'er ligger nærmest som et slags Hollywood'sk stemningsskapende bakteppe. Lugansky sparte hverken på kraften eller muligheten for oppvisning der det bød seg. Han er en teknisk sett meget brilliant pianist, noe nær det optimale av hva vi har hørt - og så forskjellig i sin stil og holdning til Rahkmaninov som det går an å komme i forhold til hva Leif Ove Andsnes presterte forrige gang konserten ble spilt i Oslo, i 1995 med det berømmelige CD-opptaket og -utgivelsen som følge. Det var i særlig rekke hans tekniske brillians som trollbandt publikum ved denne anledningen. Spill i superklasse! Gledelig var det å se at så mange unge var møtt fram for å oppleve den unge virtuosen. Mindre gledelig var det å registrere at mange hadde gått etter Lugansky's oppvisning og dermed gikk glipp av Tanejevs fjerde symfoni, for første gang spilt i Norge. Tanejevs verk plasserer seg trygt i Tsjaikovskij-tradisjonen og det ble et hyggelig om ikke altfor interessant møte med en komponist vi ikke kjenner noe til fra før. Konserten gis i Sandefjord 11.12. |
||
Kjell Moe
|
|||
