 | 
| 
| 
|
Rakhmaninov: Klaverkonsert nr. 4, Mahler: Symfoni nr. 1
| |
 Poesi til ytterste fingerspiss | |
av Kjell Moe | |
|
Se også: Omtalen av forrige ukes konsert Vår kommentar: Ferten av noe stort |
Det var ikke det oppsatte programmet som ble høydepunktet under gårsdagens konsert
i Oslo Konserthus. Derimot en usedvanlig vár og poetisk
tolkning av et stykke fra Debussys suite for piano.
For når den franske pianisten Jean-Yves Thibaudet hadde
valgt å paradere i Rakhmaninovs fjerde klaverkonsert, må vi med hånda på
hjertet innrømme at dette senromantiske verket som bravurnummer var neppe det som kunne gi
det mest representative bildet av hva den
eminente solisten står inne for. For å være ærlig lød det litt for mye Holywood og
schmalz
for våre ører, hvor orkester og solist måtte slåss seg imellom for å tilrane seg
oppmerksomheten.
Men det var når applausen ikke ville gi seg at den sympatiske franske pianisten satte seg ved klaveret til et ekstranummer og ga oss en smakebit av hva han virkelig står inne for som utøver. Og i dette fem minutter lange musikkstykket viste han et mesterlig spill med poetisk følelse langt ut i fingerspissene. Ikke et kremt, ikke et host i en fullstappet sal - og man kunne høre den berømte knappenåla falle. Det hører likesom med at Alexander Lazarev som ga oss slik elektrisk opplevelse forrige med Sjostakovitsj' fjerde symfoni, denne gangen måtte nøye seg med en heller patent tolkning av Mahlers første symfoni. Lite å utsette, men som opplevelse var det mil unna forrige ukes konsert. Den russiske dirigenten viste seg imidlertid som en temperamentsfull orkesterleder. Det er sjelden vi opplever slik musikerglede på podiet som han viste i går. Kanskje er det vissheten om at han i løpet av de to ukene han var vært i Oslo, har nedfelt et noe nær 'titanisk' mesterskap og da tenker vi ikke på Mahlers første. |
Kjell Moe |
|