|
Det var en begivenhet i norsk musikkhistorie vi opplevde
i Konserhuset i Oslo i går på åpningskonserten for Ultima-festivalen.
Ikke mindre, for sannsynligheten taler for at dette orkesterverket
er det største og mest omfangsrike som noen norsk komponist noengang
har fått framført.
Det tok fem kvarter å spille gjennom - og over 25 år fra de første
skissene ble skrevet på notepapiret til publikum i går hørte de første
tonene. Orkesterverket er den frie bearbeidelsen av operaen
som Person skrev på oppdrag fra Den Norske Opera men som på grunn
av sitt omfang var umulig å framføre.
John Persens opera Under kors og krone tok ti år å skrive. Den har hentet handling fra læstadianeropprøret
blant samene i 1851 som endte med henrettelser i form av halshogging.
Da komponisten leverte det 17 kg tunge partituret, var det umulig
å få det framført i den formen han ville ha det. Det ble stuet
vekk og gjemt - men ikke for godt.
Denne bearbeidelsen til ren orkestermusikk kom etter at også komponistkollegaer
hadde øvet påtrykk. Persen har så klippet og limt og satt sammen
de musikalske hovedideene fra operaen til dette selvstendige orkesterverket.
For det er slik vi må bedømme det. Det er et rent verk for orkester
- uten forklaringer og henvisninger. Vi får ikke vite til hvilke
scener musikken er skrevet, hva som skal skje - og dermed framstår
orkesterverket i seg selv, og må bedømmes deretter.
Av orkestermusikken hører man fort at dette er beskrivende musikk.
Det har ingen symfonisk form, men det er heller intet rent operapartitur
uten sangere vi hører.
Stemning
I noen av partiene gir han oss stemninger av stor skjønnhet, i
andre druknes kanskje intensjonene i voldsomme kaskader i slagverk
og full tutti fra 80 orkesternmedlemmer. Likevel er det ikke vanskelig
å finne en stemning og en mening i musikken. Rammene ligger der
- i den ytre handlingen - selv om vi ikke har noen libretto
og handlingsforløp å
forholde oss til.
Derfor har musikkens bærende dramatiske ide en struktur det er
mulig å forholde seg til. Det gjør at vi ikke blir likegyldige
til Persens musikkdramatiske budskap.
Hvorvidt dette ville ha holdt som opera, mener vi ingen ting.
Det er også urettferdig å bedømme det slik all den stund det ikke
er gitt den formen. Karaktertegninger og personer blir nødvendigvis
borte. Derimot taler musikken - og den gjør inntrykk i stort monn.
Kanskje ble det i perioder noe enerverende med de dynamiske tre/fire-slagutbruddene
Persen hadde lagt inn for ca. hver femte takt. Men dette er også
musikkens struktur, det er i denne formen han bærer oppe sine
hovedideer. Det blir som å balansere på steiner i vannkanten.
De helt store ordene
Det er ikke vanskelig å bruke de helt store ordene om dette orkesterverket.
Det er stort, det er betagende - og det er først og fremst kraftig
og saftig musikk. I sin ekspressive form kan det minne litt om
tonespråket i nyere finsk musikkdramatikk, en Sallinen eller Kokkonen,
men Persens stil er helt særegen og står godt på egne bein.
Det gjør inntrykk, og ikke bare i de veldige utladningene han
ikke sparer oss for.
Oslo-filharmonien
Oslo-filharmonien gjorde en imponerende innsats. Konsentrert og med intens årvåkenhet
gjennomførte de verket. Christian Eggen kom som dirigent noe i bakgrunnen - både for komponist, musikk
og orkester, men han må også nevnes.
Dagen før hadde orkesteret fri fra sine vanlige abonnentkonserter.
I stedet ga de konsert med Leif Ove Andsnes for Europa-parlamentet og EU's ministerkommisjon i Brussel.
Men ingen tretthetstegn var å spore for reisevandte og verdensvandte musikere.
Stor og fortjent applaus vanket for komponist, dirigent og orkester
fra en sal som var beæret med kongelige gjester og hvor kulturminister
og Oslos byråd for kultur holdt korte taler. Man skal ta politikere
for hva de er - men vi merket oss signalene fra Grethe Horntvedt og håper dette får positive oppfølgere i tiden som kommer.
Nå er ULTIMA-festivalen i gang - og en bedre start kunne den kanskje
ikke få. Ikke glem at det var gårsdagens komponist som
tok initiativet til
denne festivalen for ni år siden.
Med dette verket har han laget en merkestein i norsk orkesterlitteratur. |