|
 |
 |
 |
|
|||
En historisk konsert |
|||
|
Se også
|
Oslo-filharmoniens direktør Trond Okkelmo entret podiet etter gårsdagens konsert og takket kveldens solist Mstislav Rostropovitsj med å si at dette hadde vært konsertsesongens definitive høydepunkt. Og en fest og en historisk begivenhet var det. Cellisten, legenden og dirigenten hadde gitt oss en strålende oppvisning i framføringen av vennen Sjostakovitsj' første cellokonsert. Jubelen ville ingen ende ta i salen, med ovasjoner og huing nesten som på en pop-konsert, kyssing og klemming på podiet og ikke minst et hjertevarmt show av den 73 år gamle celllisten. Sist mandag hadde han også bursdag og han ble overrakt en stor bursdagskake som sikkert kunne rekke til hele orkesteret. Humørfylt er han og det sprudlende og gode humøret han delte med oss var befriende i forhold til de mange selvhøytidelig podiesolistene vi altfor ofte møter. Det er ikke tvil om at Mstislav Rostropovitsj må regnes som den fremste av nålevende cellister og en av de største musikerpersonligheter i siste halvdel av forrige århundre. Fysisk sprek er han ennå, men det er ingen tvil om at årene har begynt å sette sine spor. Sjostakovitsj' konsert ble skrevet for ham på slutten av 50-tallet og han sto for introduksjonen av den i Vesten på den legendariske USA-turneen i 1960, en konsertturne som også hadde stor politisk betydning midt under den kalde krigen mest frosne år. I de uttallige opptakene han har gjort av konserten, ikke minst fra denne turneen, møter vi en ungdommelig og sprek Rostropovitsj. En stor musiker er han ennå men det er ikke å nekte for at de kompliserte dobbeltgrepene på begynnelsen av førstesatsen hadde han mindre besvær med i yngre dager. Men følelsen i fingrene har han ennå og de lange, fyldige tonene lot han synge han ut i celloen med stor bravur. Ekstranummer måtte det bli - selvfølgelig fra Bachs suiter for solo cello, et populært valg for de i salen som kanskje syntes at Sjostakovitsj kunne låte vel modernistisk. En stor opplevelse var det. Bare å møte legenden i levende live er en begivenhet. Konserten startet med Beethovens syvende symfoni og fulgte opp med Richard Strauss' symfoniske fantasi fra operaen Die Frau ohne Schatten, begge verk som ble framført på onsdagens konsert. For oss virket det som om Beethoven lød ytterligere gal og løssloppen i går - i positiv betydning - enn på onsdag. Konserten var historisk av flere grunner. Dette var Mariss Jansons siste opptreden som sjefsdirigent i Oslo. Markeringen av dette fant sted på konserten onsdag hvor leder av Oslo-filharmoniens faglige råd Erik Birkeland holdt en appell hvor han ga uttrykk for den frustrasjon musikerne føler med den elendige akustikken i Oslo Konserthus, noe som førte til sjefsdirigentens avgang. Ordene kunne fullt ut deles av publikum men falt rette ansvarlige tydeligvis tungt for brystet. Oslo Kommune og deres forlengete arm i Oslo Konserthus' styre har ennå ikke skjønt innholdet i den, noe vi bare må konstatere som et skammelig faktum. Da er det bare å gjenta og gjenta og at Høyre-byrådet er den direkte ansvarlige for at byens symfoniorkester ikke bare mister sin leder gjennom 21 år men at Norge mister den personen som utvilsomt har betydd mest for norsk musikkliv gjennom historien. Og problemet med akustikken står der ennå uløst. Konserten med Rostropovitsj var dermed et verdig sluttpunkt for den innsatsen han har ytt til vårt musikkliv. Men det er neppe siste gang vi opplever Mariss Jansons i Oslo Konserthus. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
