|
For en kveld! For en spilleglede! Konsertene med Sandor "Buffo" Rigó og hans sigøynerensemble vil pågå uka ut i Oslo Konserthus. Det
er en anledning du ikke må gå glipp av - og du må heller ikke
unngå å oppleve Oslo-filharmonien i dette helt unike tiltaket med å kombinere sigøynermusikk med
filharmoniske klanger.
For her fikk vi Kodaly og Brahms slik vi aldri har hørt dem før.
Langt nærmere originalen, eller opprinnelsen. Men ikke helt. For,
som Jahn Otto Johansen understreket, sigøynermusikk er så mye. Hva er hva? Det ene har
påvirket det andre, og det som Liszt i sin tid oppfattet som ungarsk
folkemusikk har i virkeligheten sigøynermusikk som opprinnelse.
Men alt det vi hørte i går kan kanskje heller ikke karakteriseres
som genuin sigøynermusikk som sådan - og hva er nå egentlig det?
Det er musikk som er oppstått med sigøynernes tradisjon som viktig
kilde, i en symbiose med påvirkning fra andre kulturer.
Er denne musikken skrevet for symfoniorkester? På ingen måte.
Utenom Brahms og Kodaly, som ble forsterket bokstavelig talt av
et sigøynersensemble på syv, hadde Tor Ivar Andreassen skrevet
ut arrangementet av Lerken for symfoniorkester etter å ha hørt et lydopptak av sangen.
Først og fremst var det spilleglede og improvisasjon vi opplevde
i konserthuset i går. Sandor Rigó og ikke minst sangerinnen Margit Bando svingte seg til store høyder. Improvisasjonen understreket at
det var publikumskontakten, 'her-og-nå' opplevelsen som var utslagsgivende.
Vi fikk utlevert et program, men det var utsatt for stadige forandringer
etterhvert som konserten skred fram.
Hvilken plass hadde et helt symfoniorkester midt oppe i sigøynermusikken?
Oslo-filharmonien måtte finne seg i å stå i skyggen for de ungarske musikerne.
La gå at de slapp lite til og fungerte bare som ekstra backing
i enkelte nummere. Hovedvekten av konserten fant sted med sigøynerensemblet
og den fremragende Margit Bando. Ta også med at Sandor Rigós ensemble var mikrofonsterket og at Kodalys Intermezzo fra Hary Janos og Brahms' to ungarske danser derfor låt endel anerledes enn
hva vi er vant til.
Sandor Rigó tok selv dirigentrollen på sin fiolin. Det er han vant til. Hjemme
i Ungarn leder han tradisjonelle konserter med sitt '100-mannsorkester' første juledag. Her var han det naturlige midtpunktet for all
musikalsk aktivitet. Suveren, rolig og sprudlende.
Margit Bando blir regnet som selve dronningen blant sigøyner-sangere i Ungarn.
Bare det alene er grunn nok til å oppleve henne. Men hun er ikke
alene på disse konsertene. Det er en rekke fremragende musikere
i Sandor Rigós ensemble. Oszkár Ökrös på cimbalon og András Puporka på klarinett må særlig framheves. De må rett og slett oppleves!
Det er såvidt vi vet første gangen at et tradisjonelt symfoniorkester
går inn i en slik sammenheng som denne og underordner seg et sigøynerensemble.
Riktignok har Ivan Fischer og hans Budapest Festival-orkester spilt inn rapsodier av Franz Liszt med sigøynerensemble og gitt
muligheter for improvisasjon, men her er sigøynerne underordnet
saymfoniorkesteret, og ikke omvendt som vi opplevde i går.
Oslo-filharmonien har spesielle forutsetninger for å gjennomføre et slikt tiltak
som dette ved at deres førstebassist Svein Haugen er med i Sturm und Drang-ensemblet. Han er også formann i programkomiteen og dermed sjefsdirigentens
nærmeste medarbeider. I fravær av Mariss Jansons er han akkurat nå Oslo-filharmoniens fremste kunstneriske ansvarlige.
Jahn Otto Johansen var en utmerket - og kort! - konferansier på konserten. Han fikk
klart fram hva slags situasjon sigøynerne befinner seg i som etnisk
minoritet. Slik sett satte han forfølgelsen av dem i perspektiv,
men hoppet bukk over det faktum at norske NATO-fly var med på
bombingen av dem senest i fjor.
Konsertene er utstyrt med smakfull lysdesign av Ketil Akerø. Hvite sjal er hengt opp over scenen og mot et bakteppe projiseres
sakte bevegelige figurer. Det virker hverken for påtrengende eller
forstyrrende. |