|
 |
 |
 |
|
|||
Mangel på inspirasjon |
|||
|
|
Noen mener, kanskje med rette, at Oslo-filharmonien er i ferd med å sovne hen i Brahms. Hvor er livligheten og det friske frasparket som har preget orkesteret de siste tyve sesonger? Svaret på kritikken skulle komme i går. Da sto det bare musikk fra dette århundret på spilleplanen med Richard Strauss' Fire siste sanger som det mest framtredende. Hans siste komposisjon ble urframført i Albert Hall i London i 1950 med Kirsten Flagstad som solist. Stor interesse var også knyttet til den norske førstegangsframføringen av Franz Schmidts fjerde symfoni. Før vi kom så langt hadde orkesteret gitt en framføring av Lutoslawskis Bartok-inspirerte Trauermusik fra slutten av 1950-tallet. Stykket åpner nesten som forbildets Musikk for strengeinstrumenter, slagverk og celesta. Om vi allerede på det tidspunktet hadde et forvarsel om at noe av gnisten ikke var tilstede, fikk vi bekreftet dette gjennom framføringen av Richard Strauss' sanger. Kanskje var Franz Welser-Möst klar over hva som skulle komme og at hans motivasjon følgelig ikke var helt på topp. Sopranen Anna Tomowa-Sintow som gjestet Oslo for første gang, har nok hatt sine stormaktsdager, men det begynner å bli noen år siden hun nærmest sang fast med Herbert von Karajan. Dette var dessverre altfor tydelig i går. Hun kom lite fram og opp i disse sangene. Noe kan kanskje skyldes Konserthusets umulige akustikk, men det var helt tydelig at denne sopranen nok har sett sine bedre dager. Orkesteret derimot spilte praktfullt. Det fikk også god anledning til å vise seg fram i framføringen av Franz Schmidts fjerde symfoni, som med dette fikk sin førstegangsframførelse i Norge. Vi tåler gjerne å bli mere kjent med hans musikk, skrevet av wienernes yndlingskomponist i tiden under Mahlers siste år og hele mellomkrigsperioden. Han var sånn sett Wiens eget svar på Mahler-dyrkelsen men selv om han neppe har de samme dimensjonene i sitt tonespråk, skriver han musikk som vi tror vinner på mere bekjentskap. Orkesteret og Franz Welser-Möst ga en sympatisk og balansert framføring av denne symfonien. |
||
|
Kjell Moe' |
|||
