|
 |
 |
 |
|
|||
Svar på tiltale |
|||
|
Se også Kulturspeilets oppslag om Konserthuset/Mariss Jansons:
|
Med framføringen av Sjostakovitsj syvende symfoni - en krigssymfoni i enhver forstand - ga de svar på tiltale på siste dagers diskusjon om akustisk elendighet i Konserthuset og norske politikers manglende ansvar. Oslo-filharmonien ga beskjed om at det er å finne i den absolutte toppklasse på sitt beste - med og uten sjefsdirigent. Det var den tyske dirigenten Günther Herbig som ledet orkesteret gjennom framføringen av Sjostakovitsj' mektige Leningrad-symfoni. Men framføringen var like gjerne inspirert av han som ikke var til stede: orkesteret ville på denne måten vise sin sjefsdirigent gjennnom 21 år hva han har sådd av kvalitet og musikkforståelse. For det er her Mariss Jansons til fulle har utviklet orkesteret til et mesterskap: som et av verdens definitivt ledende symfoniorkestre i denne typen repertoar, det senromantiske samt tonale 1900-talls i de helt store formene, Bruckner, Mahler, Strauss og Sjostakovitsj. Glem da uhøfligheten og selvgodheten fra herværende NRK-kultursjefer og komponister som er smålig fornærmet fordi Jansons ikke har framført verk komponert av henne! Sjostakovitsj' syvende symfoni ble påbegynt før krigsutbruddet (som i Sovjet regnes som 1941). Den ble skrevet ferdig under den tyske beleiringen av Leningrad og også framført der av daværende Leningrad-filharmonikerne mens bombardementet fra tysk artilleri og fly pågikk for fullt. Som komponisten sier: "..for å vise at livet går videre i vår by.". Som sådan fikk symfonien enorm symbolverdi som uttrykk for den ukuelige motstanden mot nazismen, ikke bare i Sovjet men i hele den allierte verden, særlig i USA. Det er bemerkelsesverdig at Sjostakovitsj skrev sine to mektigste verk - den syvende og den åttende symfonien som straks fulgte - under forhold som disse, bokstavelig talt midt i frontlinjen mens bomber og granater haglet og de materielle og menneskelige ødeleggelsene var ubeskrivelige:"Hver eneste note - alt jeg har lagt inn i dette verket, er knyttet til min fødeby og disse sjebnedager da byen holder stand mot de fascistiske barbarene." Derfor tolkes også førstesatsens groteske marsjmotiv som uttrykk for nazistenes innmarsj på russisk jord. Sjostakovitsj var selv enig i en slik programmatisk tolkning. Musikken kunne forstås i dette perspektivet. Men i virkeligheten påbegynte han symfonien lenge før nazistenes innmarsj og senere har man tolket den som uttrykk for protest mot Stalin-regimet, noe Sjostakovitsj ikke helt benektet. "Invasjons"temaet var skrevet med andre fiender enn Hitler i tankene. Dette verkets mektige former gir atskillig større inntrykk enn historien om under hvilke forhold det ble til. Det tar fem kvarter å framføre og orkesteret er betydelig forsterket med messingblåsere og slagverkere. Orkesteret og Herbig ga en tolkning som lot fristelsen for det dramatiske og spektakulære seile i sin egen sjø. I stedet valgte de en nesten ydmyk tilnærming av verket, hvor ro og klarhet var det ledende. Marsjmotivet som i førstesatsen starter med slagene fra en skarptromme var her betydelig neddempet. Dermed steg også musikken fram i all sin velde etterhvert som den utviklet seg. Klarest og mest høyreist sto den mektige avslutningen av symfonien som i følge Sjostakovitsj skal vise "..lysets seier over mørket, visdommens seier over vanviddet og den edle humanismens seier over det avskyelige barbariet." En framføring som ga sterkt inntrykk og som sto fram i dagens diskusjon om orkesterets framtid som et sterkt følelsesladet innlegg for å bevare kvalitetene i dette orkesteret - og føre videre arven fra Mariss Jansons videre. For det var hans ånd vi hele tiden fornemmet over framføringen. |
||
Kjell Moe
|
|||
