|
 |
 |
 |
|
|||
Fransk fest og russisk urkraft |
|||
|
Poulenc-innspillinger med Pascal Roge omtalt i Kulturspeilet:
|
Det ble en blanding av fransk fest og russisk urkraft i Konserthuset i går. Stravinskijs verk Vårofferet har undertittelen scener fra det hedenske Russland, men det knyttes først og fremst til den skandalløse framføringen på Theâtré Châtelet i Paris 1913. Konserten ble innledet med Gabriel Fauré's musikk til Maeterlinck's skuespill Pelleas og Melisande, behagelig og uttrykksfullt framført av orkesteret med dirigenten Marc Soustrot. Den franske pianisten Pascal Roge har de siste årene markert seg sterkt som utøver av fransk musikk fra det forrige århundret. Han er kanskje den pianist i verden i dag som sterkest er knyttet til Francis Poulenc's musikk. Ved 100-års jubileet for Francis Poulenc var han i fokus med en rekke innspillinger . Så også med klaverkonserten, som han har spilt inn sammen med konserten for to klaver. Den er komponert relativt sent i den franske komponistens karriere, i 1949, men har intet av melankolien og dypsinnet som kjennetegner mange av hans komposisjoner fra tidlig 40-tall. Her er Poulenc tilbake til sitt lette og livsbejaende førkrigshumør, lekende, jovial og humørspredende i tonespråket. Ikke av de aller tyngste innen klaverlitteraturen, men avgjort et sympatisk verk. Pascal Roge var tydelig 'hjemme' i dette verket og maktet å formidle mye av humøret og verkets lyse sider til salen. Det vanket stor applaus og han kvitterte med et 'lengre' klaverstykke på over et minutt (!) av Eric Satie som ekstranummer. Desto mer alvor ble det når Stravinskijs mektige Vårofferet sto på programmet etter pausen. For oss som hørte dette verket med samme orkester i Aulaen for over 35 år siden - og det gjorde den gangen et kolossalt inntrykk - er spørsmålet: har Stravinskijs revolusjonerende musikk samme kraft med det samme orkesteret i dag? I mellomtiden er Oslo-filharmonien blitt et orkester av verdensformat og endog spilt inn verket på CD. Men for å være ærlig, det gjorde nok atskillig større inntrykk på en ung sjel den gangen enn det gjorde i går. Det skyldes neppe framføringen og orkesterets kvaliteter. Den var av patent merke og Marc Soustrot og orkesteret var i toppslag i framføringen av dette orkesterstykket som er kanskje det som har hatt størst betydning for forrige århundres musikkliv. Stravinskijs rå musikk gjør fremdeles sterkt inntrykk med sine ville rytmer og skjærende harmonier. Kanskje kunne villskapen vært ennå råere og urkraften i Stravinskijs musikk ennå grovere tilhugget. Men hovedinntrykket er likevel at dette var en framføring som gjorde stort inntrykk, framført av Oslo-filharmonien opp mot sitt aller beste. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
