|
 |
 |
 |
|
|||
Fullt trøkk('kuult å høre Vårofferet live!') |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtale av denne ukes konserter (til nå)
|
Slik kan det også gjøres. Glem Oslo Konserthus' begredelige akustikk, glem krangel med myndigheter og styre eller hvem som har ansvaret for elendigheten, glem at orkesteret fra neste sesong er uten sjefsdirigent, glem eldre og halvsovende abonnenter som gjerne får seg til å omtale en Leif Ove Andsnes som 'den gutten'. Man forflytter seg i stedet ned til et gammelt industrilokale på beste Oslo østkant, lar seg ikke bry med at støyen fra trafikkmaskinene rett utenfor kan bli noe påtrengende - og lar det stå til. Det går faktisk an å plassere alle de 110 musikerne til Oslo-filharmonien i det store rommet til Det Åpne Teater, men da blir det heller mindre plass for publikum. Men pytt sann, om det ikke er sitteplass er det positiv lyttervilje fra de mange hundre som må nøye seg med ståplass rundt om i lokalet. Man henter en øl, det brenner lystig på peisen ute i Smia og sannelig om ikke noen har fyrt seg en aldri så liten joint også. Konserten er en del av ukens omfattende program, Oslo-filharmonien på byen, 25 konserter syv dager til ende. Det er den tredje med hele orkesteret denne uken, tidligere var det såvel ønskekonsert som barnekonsert i Konserthuset. Men dette er den store konserten. Her stiller hele orkesteret med ny og spenstig musikk og legger inn Vårofferet, forrige århundrets kanskje mest betydningfulle musikkverk, i hvert all det råeste, som avslutningsnummer. Vi får høre John Adams med en jazzpåvirket ouverture, en sats fra Bjørn Kruses slagverkskonsert som kom atskillig bedre til rette i disse omgivelsene enn ved urframførelsen i Konserthuset tidligere i sesongen, Barbers kjente Adagio for strykere før kronen på verket ble satt med Stravinskijs musikalske beskrivelse av urkreftene og hedenske ritualer. Vårofferet på Det Åpne Teater, var det mulig? Ville ikke en slik kraftladning sprenge både lokale og de akkustiske forholdene? Jovisst, trangt for det stående publikum ble det. Og lyden slo virkelig til i veggene. Men for å være ærlig, slik sonisk smerte som Beethoven med 70 musikere forvolder mellom Aulaens marmor, greidde ikke 110 musikere på Det Åpne Teater. Så det gikk altså an, men takk alle guder for at det var så å si kjemisk renset for de eldre abonnentene i går. Pensjonerte leger fra Frogner er heller ikke de som valfarter til nedlagte industrilokaler på Grønland for å la neseborene bli utsatt for søt og fremmed røyk. Publikummet til denne stuntkonserten var ungdommelig og helt med på notene. Ingen klaget over manglende sitteplasser eller trange bekvemmeligheter. La gå at prøvetiden til denne konserten ble knappere enn vanlig grunnet all annen aktivitet denne uken. Det gikk kanskje mest utover presisjonen og intensiteten i et verk som Barber's Adagio. Men slikt bryr vi oss mindre om. For spillegleden, kontakten og nærheten til publikum kom til sin fulle rett i utdraget fra slagverkskonserten til Bjørn Kruse, og John Adams' minimalistiske og halvsynkoperte riffs satte en fin åpning. Podieinspisient Atle hadde sløyfet blomsterbukettene og sine dype bukk og stilte med to duggfriske halvlitere til solistene i stedet. Slikt slår an! Så var det duket for den store avslutningen, og bare det var en begivenhet i seg selv. Her var det råskapen og villskapen i utemmet form som skulle fram - og det fikk dirigent Rolf Gupta og orkesteret til uten vanskeligheter. Jeg vil faktisk våge påstanden at Vårofferet gjør seg bedre under slike (stående) forhold enn i opp-pyntet versjon i et konserthus. Musikken kom mye nærmere og bedre fram - og kontakten mellom musikere og publikum var det ingen ting å si på. Dette er et verk orkesteret føler seg hjemme i. Fra de tette rytmene i ritual-dansen til de store orkestrale utladningene opplevde vi et tett og nervepirrende spill. Denne framførelsen sto på ingen måte tilbake for det orkesteret kan yte under andre spilleforhold og med bedre prøvetid bak seg. Så var det også budskapet i denne hedenske råskapen formidlet av Stravinskij som fikk forhold slik det skulle være. Sjelden har vi hatt en orkesteropplevelse som denne - og det gir en pekepinn på hvilken vei orkesteret bør gå etter Mariss Jansons. Under slike former finner vi kanskje fornyelsen og utfordringene for et orkester som må ha noe å strekke seg etter. Byen - og verden - er full av gamle industrilokaler som dette og ungdom som bare venter på opplevelse. Som den unge jenta ved siden av meg sa: 'Så kuult å høre Vårofferet live!' Senere på kvelden - og et par halvlitere seinere - foredro Terje Tønnesen solo Bach, vi fikk høre Arne Nordheim for cello og Bifilharmonikerne dro fram elektriske gitarer og skiftet fra snippkjole til kostymer som sto mer i stil med navnet - og planket streit rock'.roll. Dette ville garantert skremt vannet av en hvilken som helst tilårskommen Frogner-abonnent! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
