|
 |
 |
 |
|
|||
ULTIMA - åpning |
|||
|
|
ULTIMA-festivalen åpnet i går med ikke mindre enn to norske urframføringer samt to verk av kvinnelige komponister i dag, samt at den tredje kvinnen - kulgurminister Ellen Horn - sto for den offisielle åpningen med å slå fast hvor viktig samtidsmusikken er. Når Finn Mortensen var ansvarlig for åpningsnummeret fikk vi den rette balansen. Han kan jo på sett og vis sies å være fadderen for alt som har skjedd av fornyelse innen norsk tonekunst de siste førti-femti årene. Med sitt orkesterstykke Evolutions fra 1960 fikk han slått fast forbindelseslinjene til i dag: rent og enkelt i klangflatene, inspirert av tolvtonemusikken og ikke hengt opp i den tids modernistiske nykker - og vi fikk demonstrert at dagens 'nye' musikk slettes ikke er så forferdelig ny av dato. Jon Øivind Ness' verk TORN (Zorn Zorn Zorn) befant seg i det mer humoristiske hjørnet. Inspirert av John Zorn ble vi presentert for et konglomerat av korte glimt med besøk innom kjente TV-serier, riffs fra storband og Gershwin og mye annet. Tittelen og referansene til tross, for meg minnet det også mye om Zappas uvørne måte å behandle samtidsmusikk på. Østerriske Olga Neuwirth ble presentert som vanskelig tilgjengelig. Snarere tvert imot! Hennes Photophorus var et verk som var lett å følge. To elektriske gitarer bar mesteparten av verket. Men de spilte mer levende klang-musikk framfor brølende elektrisk gitar à la Terje Rypdal. De to gitarenes slide-spill dominerte verket med sine glidende klanger opp og ned. For å si det kanskje litt popularisert: mer feminin musikk enn rock og testosteron når vi hadde elektriske gitarer på podiet. Dette er også 'elektronisk musikk' levende framført! Asbjørn Schaatun har stort anslag i sitt Triptych som vi bare fikk høre del en og første del av del to av i går. Det er et stort anlagt verk og han anvender seg av elektroniske forsterkinger av enkelte instrumenter, som harpe og klaver. På mange måter kan det oppleves som et musikalsk maleri med bruk av store klangflater. Årets festivalkomponist Kaija Saariaho hadde sin fiolinkonsert Graal Théâtre på programmet som avslutningsnummer. Opprinnelig skrevet for Gidon Kremer er dette et uhyre komplisert og vanskelig verk med nesten uoverkommelige krav til solisten. John Storgårds måtte omtrent ned i knestående underveis og fiolinen var omtrent hele tiden aktiv. Som tittelen antyder ledes vi inn på mytene om ridderne som leter etter den hellige gral. Fiolinens energiske spill ga innspill på denne myten om søkingen. Stor jubel for framføringen og komponisten måtte opp på podiet for å motta applaus for sitt verk. Christian Eggen virket mye mer avslappet enn vi har sett ham tidligere. Dermed fikk vi en rolig og uhøytidelig tilnærming til samtidsmusikken uten at det bar preg av kunstighet og framføringsvansker. Oslo-filharmonien fulgte ham uten vanskeligheter. I mangel på Brahms og Beethoven holdt det faste publikummet seg iøynefallende borte fra Konserthuset i går. Vi andre gledet oss mer over de akkustiske fordelene en 3/4 full sal ga oss. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
