|
Så tett opp i virkeligheten kan kunsten være: mens bombene faller over Serbia og det
er krig mellom nasjoner for første gang på 50 år i Europa framfører Oslo-filharmonien
Benjamin Brittens War Requiem.
Brittens halvannen times verk er kanskje også den sterkeste fredsmanifestasjonen på
kunstmusikkens område i hele etterkrigsperioden. Det ble skrevet i 1961 av den erklærte
pasifisten Britten som i hele sin tid som komponist opplevde å ikek bli helt stueren
for sitt engasjement i fredssaken og kampanjen mot atomvåpen. Han var heller ikke blant
de mest patriotiske i krigsårene og valgte for en tid frivillig eksil i USA, noe han
ble utsatt for sterk kritikk for.
Hans 'krigsrequiem' er en kraftig protest mot all krig. Han blander tekster fra den
tradisjonelle katolske dødsmessen med dikt av Wilfred Owen som fant døden i skyttergravene
under den første verdenskrig. Slik sett er det en protest mot all krig og
grusomheter. Tidspunktet kunne ikke vært bedre til å framføre det
enn akkurat i går.
Derfor skriver vi ikke en omtale av selve konserten. Det er budskapet, inntrykket, som
vi skal forsøke å videreformidle. Vi var også av dem - det var faktisk flere enn oss! -
som fant det høyst upassende med klapping etter å ha fått en slik påminning
om krigens grufulle redsler på konserten i går. Stille ettertanke var det vi hadde
behov for, og det var ikke fordi vi ikke ønsket å takke solister, kor og
orkester for opplevelsen.
De britiske sangsolistene gjorde en patent innsats og særlig falt vi for sopranen
Susan Chilcott. Hun vil vi gjerne se mer til!
De fire korene falt helt riktig inn i helheten. Med forsiktige arrangement og
lyssetting ga de oss en anelse om hvilke muligheter som
ligger i en semi-scenisk framføring. Orkesteret var delt i to:
et kammerensemble på 16 musikere akkompagnerte tenor- og baryton-solistene som
framførte Owens 'soldat'tekster med det sterke budskapet om døden i seg.
Vi kunne ha ønsket både mer intensitet og dramatisk følelse fra dirigenten
Gary Bertinis side. Han vektla i altfor stor grad orkesterets store og flotte
klangrikdom, men det er ikke for musikken og skjønnhetens skyld et slikt verk skal
framføres. Han kunne nok også ha jobbet litt mer med messingseksjonen som i et par
avsnitt virket lite skjerpet.
To ord også om 'oversettelsen' av Owens dikt til norsk. Vi forstår godt behovet,
men hadde helst sett at dette ikke ble gjort. Det er å øve vold mot poesien når en
originaltekst som 'It seemed that out of battle I escaped' blir til 'Det synes om jeg
unnslapp kampene'.
Det er likevel budskapet som gjør det sterkeste inntrykket ved denne framførelsen. Vi
har bildene på TV foran oss - sendt i samme stund - hvor et ukjent antall må ha
blitt drept. Død, fordervelse, meningsløshet - fordi menneskeheten ennå må slite med
verstingene og galskapen.
Slik gir Oslo-filharmonien oss en kraftig påminnelse om krigen og dens
grusomheter. Dermed blir budskapet i Brittens verk uhyggelig virkelighetsnær.
Konserten gjentas i dag, og sendes direkte på radio. Vi oppfordrer flest mulig:
lytt på radio. Vi trenger denne påminnelsen akkurat nå.
|