Virkelighetsnært

Brittens halvannen times verk er kanskje også den sterkeste fredsmanifestasjonen på kunstmusikkens område i hele etterkrigsperioden. Det ble skrevet i 1961 av den erklærte pasifisten Britten som i hele sin tid som komponist opplevde å ikek bli helt stueren for sitt engasjement i fredssaken og kampanjen mot atomvåpen. Han var heller ikke blant de mest patriotiske i krigsårene og valgte for en tid frivillig eksil i USA, noe han ble utsatt for sterk kritikk for.

Hans 'krigsrequiem' er en kraftig protest mot all krig. Han blander tekster fra den tradisjonelle katolske dødsmessen med dikt av Wilfred Owen som fant døden i skyttergravene under den første verdenskrig. Slik sett er det en protest mot all krig og grusomheter. Tidspunktet kunne ikke vært bedre til å framføre det enn akkurat i går.

Derfor skriver vi ikke en omtale av selve konserten. Det er budskapet, inntrykket, som vi skal forsøke å videreformidle. Vi var også av dem - det var faktisk flere enn oss! - som fant det høyst upassende med klapping etter å ha fått en slik påminning om krigens grufulle redsler på konserten i går. Stille ettertanke var det vi hadde behov for, og det var ikke fordi vi ikke ønsket å takke solister, kor og orkester for opplevelsen.

De britiske sangsolistene gjorde en patent innsats og særlig falt vi for sopranen Susan Chilcott. Hun vil vi gjerne se mer til!

De fire korene falt helt riktig inn i helheten. Med forsiktige arrangement og lyssetting ga de oss en anelse om hvilke muligheter som ligger i en semi-scenisk framføring. Orkesteret var delt i to: et kammerensemble på 16 musikere akkompagnerte tenor- og baryton-solistene som framførte Owens 'soldat'tekster med det sterke budskapet om døden i seg.

Vi kunne ha ønsket både mer intensitet og dramatisk følelse fra dirigenten Gary Bertinis side. Han vektla i altfor stor grad orkesterets store og flotte klangrikdom, men det er ikke for musikken og skjønnhetens skyld et slikt verk skal framføres. Han kunne nok også ha jobbet litt mer med messingseksjonen som i et par avsnitt virket lite skjerpet.

To ord også om 'oversettelsen' av Owens dikt til norsk. Vi forstår godt behovet, men hadde helst sett at dette ikke ble gjort. Det er å øve vold mot poesien når en originaltekst som 'It seemed that out of battle I escaped' blir til 'Det synes om jeg unnslapp kampene'.

Det er likevel budskapet som gjør det sterkeste inntrykket ved denne framførelsen. Vi har bildene på TV foran oss - sendt i samme stund - hvor et ukjent antall må ha blitt drept. Død, fordervelse, meningsløshet - fordi menneskeheten ennå må slite med verstingene og galskapen.

Slik gir Oslo-filharmonien oss en kraftig påminnelse om krigen og dens grusomheter. Dermed blir budskapet i Brittens verk uhyggelig virkelighetsnær.

Konserten gjentas i dag, og sendes direkte på radio. Vi oppfordrer flest mulig: lytt på radio. Vi trenger denne påminnelsen akkurat nå.

Kjell Moe