 |
|
|||
| For mye nytt | |||
 Håkon Samuelsen, vår nye cellomester, alle fotos: Kulturspeilet
|
Den første konserten på operaen i dag i en konsertsal. Tidligere på dagen har vi vært til stede på to konserter i Bjørvika i regi av kammermusikkfestivalen, en på taket og en i foajeen. Men nå skulle alvoret slippe til i akkustisk tilfredsstillende former med attpå til en urframføring av Aasheims nye verk for cello og ensemble. Egentlig var det meningen at Sofia Gubaidulinas nye verk også skulle urframføres på denne konserten, men hun ble syk og var ikke i stand til å fullføre verket i tide. I stedet fikk vi hennes tidligere verk Sieben Worte.
Men hovedinntrykket vi fikk av disse to verkene som hver for seg kunne være interessante nok, var at de var klemt for tett sammen og kom altfor sterkt på hverandre til at de kunne gi oss det inntrykk de fortjente. Ny musikk krever sitt og det er ikke gitt at å oppleve en time med to relativt nye og krevende verk, i hvert fall slik at det forlanger vår dypeste konsentrasjon, vil være helt vellykket. Beklageligvis kom dette til å ramme Nils Henrik Åsheims sympatiske verk i størst grad. Vi fikk ikke tid til riktig å fordøye det helt før det satte i gang igjen med Sofia Gubaidulinas riktig nok ikke helt modernistiske komposisjon, men krevende nok. Det vi kan si om Åsheims verk for cello og strykerensemble er at det veksler mellom lys og mørke og mellom forskjellige sjatteringer. Men der vi skulle sitte og fordøye dette, braket det umiddelbart løs igjen for cello og trekkspill. Og her må vi nok si at Sofia Gubaidulina ble i lengste laget for oss i sitt sterkt religiøst krevende verk. Det tar som tittelen sier utgangspunkt i Jesu siste syv ord på korset, noe som også har inspirert Josef Haydn i sin tid. Likevel må sies at solistene bidro i sterk til at denne konserten løftet seg. I Åsheims verk fikk vi høre det nye norske cellofenomenet Håkon Samuelsen i det sterkt krevende og spenstige cellopartiet og på Sofia Gubaidulinas verk bidro cellisten Øivind Gimse og på akkordeon (trekkspill) Geir Draugsvoll med sterkt og innlevende spill. Det var ærlig talt, ikke til forkleinelse for de framragende solistene, en lettelse å oppleve TrondheimSolistene i Tsjaikovskijs forslitte og tildels søtladne strykerserenade. Her var ensemblet på kjent grunn og maktet å frambringe stunder av magi i sin framføring av dette verket med sine valser og velkjente passasjer. |
||
| Kjell Moe | |||
