|
 |
 |
 |
|
|||
Russisk galskap og norsk tæl |
|||
Truls Mørk, foto: Kulturspeilet/Kjell Moe |
Andre Gavrilov åpnet konserten med to korte ballader av Chopin. Han fremførte de uten noter og han spiller lyrisk og dramatisk, vart og stringent, men brått skifter han uttrykk og kaster seg over klaveret så Chopin braker ut i rommet. Så endrer han igjen styrke og holder av og til helt inne. Publikum ga begeistret applaus. Griegs cellosonate ble fremført av Truls Mørk og Håvard Gimse, av mange etterhvert regnet som Griegs kanskje mest særpregete komposisjon. Personlig ga denne fremførelsen et inntrykk av nye sider ved Grieg - dristigere og mer utprøvende. Men også med de dansante elementene fra folkemusikken var til stede. Truls Mørk og Håvard Gimse har et meget kommuniserende og balansert samspill. Ingen av dem overdøver den andre, de utfyller og styrker hverandre. I enkelte partier opplevde jeg at Truls Mørk spilte ganske røfft, noe som ga tæl til fremføringen. Etter pause ble det programforandring etter ønske fra Gavrilov hvor han ville spille mer enn det som var annonsert. Han begynte med syv preludier av den russiske komponisten Scrjabin og hans fjerde sonate. Her demonstrerte han igjen sin fingerferdighet og sin veksling mellom det poetiske og det kraftfullt dramatiske. Et av preludiene var for venstre hånd. Så spilte han fem stykker fra Prokofievs ballettmusikk til Romeo og Julie. Her viser Prokofiev bredde i sine komposisjoner med stor variasjon. Her ga igjen Gavrilov seg i kast med musikken som om det gjaldt livet, han spilte nesten klaveret gjennom gulvet. Jeg har aldri tidligere hørt dette fremført på denne måten, så kraftfullt og energisk at folk bare ga seg over. Dette er en bravur-utøver som ga et løft. Langvarig, stående applaus førte til at han hev seg ut i et ekstranummer av Prokofiev, hans opus 4. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
