|
 |
 |
 |
|
|||
Oslo Kammermusikkfestival |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtale av CD-innspillingen av |
Så er kammermusikkfestivalen i Oslo i gang. Åtte dager til ende vil det summe av kammermusikk i hovedstaden og listen over deltakende artister og kjente navn er imponerede stor. All ære til de driftige ildsjelene bak festivalen med Arve Tellefsen i spissen. Den høytidelige åpningen fant sted for en fullsatt Aula i går kveld. Det virket mer som en kjendisbegivenhet enn en konsert hvor musikken skulle være det sentrale, med rød løper og pressefotografer oppstilt utenfor. Her var det åpning i stor stil med dronning Sonja i spissen for en rekke kjente personer fra samfunns- og kulturliv. Vi så stortingspresident Kolle Grøndahl, statsminister Stoltenberg som foretok den høytidelig åpningen av festivalen, utenriksminister og partiformann Jagland samt en rekke andre notabiliteter. Wenche Foss og Liv Ullmann var der - og mange andre. Men likevel var det musikken som skulle spille hovedrollen. Anført av 13-årige Vilde Frang Bjærke og cembalist Knut Johannessen framførte unge musikere fra Barratt Due Musikkinstitutt den tredje Brandenburger-konserten av Bach. Det låt friskt og optimistisk som alltid når slike unge fremragende musikere opptrer. Særlig fikk celli'ene og kontrabassen det virkelig til å svinge av framføringen, med god hjelp av Aulaens akustikk. Det eneste lille vi kan sette fingeren på er samstemtheten; man bør ta seg god tid til de ekstra minuttene på forhånd! Men uansett ga framføringen en feiende start på én ukes festival. Det er grotid i norsk musikkliv når vi har slike fremragende unge utøvere. Jo Strømgren og Bergmund Skaslien framførte sin Konsert for viola og corpus, som de sier, 'et optimistisk møte mellom ustemt kropp og stiv bratsj i 10 satser'. Humoristisk, lekende og litt avslørende for den kanskje noe fornemme konsertformen ga de to denne framførelsen av en blanding av dans og performance. Vi tåler mer enn gjerne slike innslag på høytidelig konserter. Kveldens høydepunkt var utvilsomt framførelsen av Messiaens første betydningsfulle verk, Quatuor pour la fin du temps, eller slik det ble på norsk, Kvartett til tidens ende. Kvartetten ble til i tysk fangeleir i 1940 og skrevet for den besetningen Messian fant blant sine medfanger. Den ble også urframført her og dette førte til at Olivier Messiaen og hans tre musikere ble satt fri av tyskerne. Slike folk måtte være musikere og ikke soldater, etter deres mening! (feil tok de, for Messiaen kastet seg senere inn i motstandskampen mot nazistene). Kvartetten er blitt en moderne klassiker og er av den franske komponistens mest spilte verk. Det var festivalesjefen selv, Arve Tellefsen, som tok for seg fiolinpartiet. Hans Christian Bræin spilte klarinett og Raphael Wallfisch cello. Men den dominerende personligheten bak framførelsen var Håkon Austbø på klaver. Som tidligere elev av Messiaen sa han også noen ord før framførelsen, men valgte klokelig nok å ikke 'forklare' verket og dets åtte satser, men ' la musikken tale.' Framførelsens høydepunkt var etter min mening partiet mellom ham og Wallfisch i femtesatsen. Her fornemmet vi en rolig men rytmisk puls i Austbøs måte å drive fram musikken på. En flott start på kammermusikkfestivalen! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
