|
 |
 |
 |
|
|||
Sansenes rike |
|||
|
|
Etter 25 år har Klagenemden for film og videogram i vinter kommet til at Sansenes rike ikke krenker alminnelig sømmelighet og at den derfor kan vises på norske kinoer. Norsk publikum kan som et av de siste i verden endelig få se denne filmen, som etterhvert har fått en nærmest klassisk status. La oss si det med en gang. Dette er ikke en film som stemmer til glede og lyst sinn. Folk med svake nerver bør styre langt unna. Det er langt andre forhold enn kjønnsorganer i bevegelse som en fester seg ved. Faktisk er 'usømmeligheten' av en slik karakter at en fester seg ikke ved nakenheten og kroppsdelene etter de første minuttene. Her er det langt andre ting som er i fokus. Det står Klagenemden til ære at de endelig har oppfattet det - selv etter 25 år. Filmen er grusom. Den ender opp med en forferdelse som ikke kan beskrives. Ikke alle vil tåle dette og vi vil ikke gjette for mye på at det blir en viss strøm av publikummere som forlater lokalet den siste halve timen, når man etterhvert aner hvilken retning det går. Hermed en advarsel. Styr unna hvis du skal ha ro for nervene. Her er scener som kan få det mest vanvittige en kan tenke seg til å arte seg som en søndagsutflukt. Filmen bygger vidsstnok på en sann historie. På 30-tallet skal noe tilsvarende ha skjedd i Tokyo. Filmen foregår på en bakgrunn av håpløshet. Det er grått og søle, marsjerende tropper tramper forbi og barn driver med krigsleker voftende med nasjonalistiske flagg. To mennesker blir besatt av hverandre. De må ha hverandre hele døgnet, så å si kontinuerlig. De kan ikke slippe hverandre av syne. Etterhvert går denne besettelsen over grensen. Det blir vold og sadomaschisme og filmen får en lang sluttscene hvor dette kjøres så langt ut det går an å komme. Har man ikke forlatt kinosalen inntil da bør man ha et sterkt sinn for å tåle de nærbildene som kommer. Regissøren Nagisa Oshima har stått bak en rekke anerkjente filmer, bl.a. Merry Christmas Mr. Lawrence fra 1982 hvor David Bowie spilte hovedrollen. Dette er imidlertid noe langt annet. De som går på kino for å se kjønnsdeler i bevegelse og 'titte' (dem er det nok av i disse Big Brother-tider), vil raskt bli skuffet. Visst ser de ting som aldri før har blitt vist offentlig i en norsk kinosal, men dette viker ganske raskt for filmens mørke tone og tragiske budskap. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
