 | 
| 
| 
|
Kjersti Scheen: Englemakerne
| |
 Svevende | |
av Kjell Moe | |
|
Kjersti Scheen kan bedre enn dette. Hennes antiheltinne og alter ego,
den ikke helt vellykkete privatetterforsker Margaret Moss, er en
troverdig og levende personlighet som vi alt har stiftet bekjentskap med i
tidligere bøker. Men hva som kunne virke lovende og spennende i de to første
krimfortellingene, får ikke et naturlig utløp i fortsettelsen.
Skikkelsen er der riktignok, og det er derfor denne boka står til godkjent. Margaret Moss har både sett sine bedre år og stautere menn, midtveis i livet er hun for glad i vodka og spontan intuisjon til at hun alltid gjør de fornuftige og riktige tingene. Dette gjør at vi blir glad i personen. Hun har varme og menneskelige trekk, beskrevet med en inderlighet og nærhet som fortjener noe langt bedre enn denne historien hennes åndelige opphav utstyrer henne med. I det ytre dreier det seg om tenåringsjenter som forsvinner og ikke uventet blir ingrediensene prostitusjon, narkotika og massasjeinstitutt. Den ekstra piffen blir en liten sveip innom politikkens dobbeltmoral og kristelighetens hykleri. Gudskjelov er tegningen av Kristelig Folkeparti-lederen av så gammel årgang at mange ikke vil kjenne den igjen i dag. Med historien forsøker Kjersti Scheen seg også på en slags handling på action-nivået. Dette mestrer hun ikke og det kler heller ikke eks-skuespiller Moss på noen særlig måte. Spenningsmomentene virker utenpåklistret, til grensen på det dilettantiske og enkelte steder direkte kjedelig. Dessuten stinker hele plottet av påtvunget politisk korrekthet. Det er synd at hun har valgt disse midlene, for hun kunne ha valgt tatt temaet med en mer avdempet og reflekterende form. For det er Margaret Moss som fascinerer - og vi ser gjerne mer av henne! |
Kjell Moe |
|