Kraus: Symfoni c-moll, Mozart: Klarinettkonsert A-dur, Schumann: Symfoni nr. 2 C-dur
Stavanger Symfoniorkester dir.: Philippe Herreweghe
Eric Hoeprich - klarinett
Universitetets Aula, Oslo, 23.1.1998

av Kjell Moe

Til en viss grad har de gjennom sitt samarbeid med Frans Brüggen festet et grep om den tidlige orkestermusikken (før-Wagner, dvs. musikk skrevet før 1842) som de eier en helt spesiell evne til å framføre. Jeg sier dette, i trygg forvisning om at Oslo-filharmoniens finstemte og presise klangverden er de neppe i nærheten av, men når det gjelder å mestre den typen 'non-sustenuto' repertoar som Frans Brüggen har trimmet dem i, oppviser de en spilleglede og -forståelse som både er humørsmittende, elegant - og mesterlig.

Sjefsdirigenten dirigerte ikke denne konserten, noe han har hatt som vane de siste årene når orkesteret legger ut på sin årlige turne. Han skal visstnok befinne seg hjemme 'i lykkelige familiære omstendigheter' ble det opplyst, men han har signert en ny kontrakt med orkesteret som gjør at Stavanger Symfoniorkester fortsatt tilhører den lille eksklusive og utsøkte krets av fremragende orkestre som Frans Brüggen har ansvaret for. Sånn sett kan Stavanger-musikerne fortsatt nevnes på linje med Orchestra of the 18th Century, Tonhalle-orkesteret i Zürich og Deutsche Kammerphilharmonie Bremen.

Sammenlikningen med Oslo-filharmonien er på plass, for vi har opplevd Schumann med begge orkestrene denne sesongen. Der Oslo-musikerne framfører framførte sin Schumann- symfoni (den første) med velklingene perfeksjon - men dessverre akk så kjedelig! - tok kollegene fra Stavanger igjen så det monnet. Med en spilleglede og entusiasme uten sammenlikning gjøv de løs på C-dursymfonien (den andre) som nok må sies å være av mindre musikalsk interesse enn den første. Men den gang ei! Under Edvard Munchs fargesprakende sol framsto dette verket som overraskende nytt, velklingene og friskt.

Det er her noe av hemmeligheten bak orkesteret ligger. Det er kanskje ikke riktig å regne Stavanger Symfoniorkester som eksponent for tidlig-musikk bevegelsen - tatt i betraktning at de også har et fotfeste i senere repertoar (jfr. deres Sæverud-innspillinger). Men deres tillemping av metoder og spilleforståelse for denne type musikk gjør at de spiller tidligromantikk og wienerklassisme med mer 'støy' og humør enn det vi er vant til å høre.

Dette kom også fram i svensk-tyske Joseph Martin Kraus' c-moll symfoni, en komponist som nok må sies å ha vært større i sin gustavianske samtid enn i dag, men som med denne symfonien viser å ha noe å fare med - i hvert fall når den blir framført på denne måten. Av kuriositetens interesse bør det også nevnes at Kraus var en nær venn - og utvilsomt svirebror! - av Bellmann og hjalp han med orkestrering av såvel større verk som med råd og knep i toneskaperfaget.

Eric Hoeprich har markert seg som en ledende musikerpersonlighet hva angår å utforske klarinettens opprinnelse. Han har gjort tillempinger på egne instrumenter for å forsøke og komme nærere den opprinnelige klarinetten, slik den oppsto på slutten av 1700-tallet. Til denne konserten hadde han valgt et instrument som riktignok var stemt i A, men som likevel hadde noe av bassett-hornets mørke klang i seg. At tonen ikke ble fullt så fyldig og syngende som vi kanskje er vant til, ødela ikke inntrykket av å møte Mozarts populære konsert (opprinnelig skrevet for bassett-horn) på en ny og overraskende måte.

Ét moment må legges til: orkesterets uhøytidelige måte å tilnærme seg kunstmusikken. De har allerede oppnådd en ikke så liten popularitet blant yngre årsklasser i hjembyen. Bevisst ungdomssatsing har også noe med væremåten og de signaler man sender ut til publikum: en ujålete framferd hvor musikken blir det sentrale og musikernes humør og entusiasme krydderet som setter spiss på anretningen. Ta da med en dirigent som for anledningen stilte uten kjole og hvitt, i noe som liknet en behersket Mao-dress - kan man oppleve at tilhørerplassene fylles av minst 50% ungdom, selv i Oslo!

Og musikernes nærvær og spilleglede i den akkustisk perfekte Aulaen, var en oppvisning av en forestilling i seg selv.

Kjell Moe