Gorri-Gorri

Jo Strømgren har nå arbeidet frem en ny forestilling. Denne gang i samarbeid med tre dukkespillere. Han har ansvaret for koreografi, manus og regi. Musikken deler han med Lars Årdal.

Forestillingen begynner med en elektronisk lydkulisse som øker i styrke. Så tas vi inn i en japansk-inspiriert kulisse hvor et nyfødt barn undersøkes på forskjellige måter av en gruppe menn og kvinner i ført japanske tradisjonelle drakter.

Scenen viser en serie av korte dansesekvenser, figurteater og teatrale tablåer som gir en ubehagelig følelse av utsatthet, utforsking og testing som dette barnet blir utsatt for. Så vises scener hvor vi følger dette barnet i ulike situasjoner på ulike alderstrinn, hvor det blir utsatt for denne gruppen 'forskere' som strukturerer og organiserer, lærer og avlærer et sett av ferdigheter.

Forestillingen som helhet blir ujevn. Enkelte dansescener står sterkt og er uttrykksfullt koreografert og flere av dem har humoristiske sider. Disse veksler med scener hvor dukkespillerne mimer og fiktiv-snakker russisk om utviklingen til dette barnet kalt Gorri-Gorri. I disse sekvensene mister utøverne fort nerve slik at scenene blir tamme og unødvendig lange. De pretenderer å være morsomme men dette fungerer kun i korte sekvenser.

Danseren som illuderer Gorri-Gorri som ung gutt gjør en glimrende jobb i siste del hvor Gorri-Gorri danser med sin vitenskapsmanns 'far' og så ferdigstilles for å sendes ut i den virkelige verden. Så vises en film hvor Gorri-Gorri får tak i en sykkel. Og hva skjer da?

Strømgren prøver seg her med en ny genre. Det han behersker, fungerer godt, nemlig å koreografere dans. Å innlemme figurteater er en krevende form og dette ser ut til å ta mer arbeid for å få en vellykket helhet.

Grete Nordtømme