|
På en rask februarvisitt i Oslo tok Daniel Harding med seg sitt symfoniorkester fra
Trondheim og landsmannen Peter Donohoe som bokstavelig talt 'slo' seg gjennom
Bartóks andre klaverkonsert.
Det var vel så mye Daniel Harding som interesserte oss som Trondheim Symfoniorkester.
Hva har den unge dirigent-legenden maktet å utrette med dette orkesteret etter et
år som sjefsdirigent?
Ikke mer enn 22 år har han allerede rukket å befestige seg som et av de nye store
navnene på den internasjonale dirigent-arenaen. Hjemme i Storbritannia er han nærmest
blitt en legende med en forståelse for orkestral samtidsmusikk som sitt spesiale, og
med en rekke suksessrike CD-innspillinger bak seg - den siste med Benjamin Brittens
ungdomsverk og tenoren Ian Bostridge.
Det er utvilsomt en stor ære for Trondheim Symfoniorkester å ha
en slik kapasitet knyttet til seg. Men har han vitalisert orkesteret?
Både ja og nei. Deres versjon av Beethoven var det ikke noe å feste seg ved - ikke
noe nytt framsto og spillet var patent og greitt, men heller ikke noe mer.
Skal man lete etter en ny vri må man kanskje følge banen med mer Bartok og musikk fra
vårt århundre. For selv om Peter Donohoe var den absolutte frontfiguren i framførelsen
av den rytmeorienterte andre klaverkonserten, fant orkesteret seg fint til
rette mellom kaskadene av komplekse rytmer fra klaveret og slagverksinstrumentene.
Daniel Harding er en sympatisk dirigentpersonlighet. Vi følger spent med på
Trondheim Symfoniorkesters videre ferd med dette unge dirigentvidunderet.
|