Komedie i tykk tåke
Tim Firth
Torshovteatret

Tiril Bjørkvold

Klassisk plott
Mennesker strandet på en øde øy overlatt til sine egne og naturens krefter er en gammel historie. Som må fortelles med jevne mellomrom. For å vise at verden endrer seg, mennesker på en øde øy er de samme. Den sterke viser seg å bli den svake, den morsomme den alvorlige, og alle personlighetene viser seg å forandre seg under redsel, intimitet og nød. Slik også en av karakterene i dette stykket ganske riktig harselerer over på metaplan underveis. Publikum aner da håp om at denne historien vil bli noe annet. At klisjeen nå skal avsløres en gang for alle. At vi kanskje skal få se fire mannfolk på en øde øy som bare fortsetter å være seg sjøl og ikke blir særlig annerledes fordi om de er sultne og det er kaldt. Den gang ei, sa både Tordenskiold og jeg.

Vannveien
De tre kollegene fra et eller annet moderne firma, Neville, Henrik Scheele, Angus, Bjarte Hjelmeland, Gordon, Terje Strømdahl og Roy, Christian Skolmen, entrer delvis Tine Schwabs øydekorasjon vannveien. Det er forestillingas beste øyeblikk. Når de dukker vassende, krabbende, plaskende gjennomvåte opp via vannkanalen som fører inn på scenen fra siden. Publikum føler dråpene på ryggen lenge etter at skuespillerne har fått skiftet til tørt tøy. Deilig å se at Torshov, som en gang tok den helt ut på den måten, (og for eksempel serverte pølse og lompe til publikum under Shakespeare), og en periode ble høflige og ikke ville forulempe folk som tross alt hadde pyntet seg for å gå i teatret, nå igjen er på teatrets, uttrykkes og elementenes side.

Toveisevaluert mobiltelefon
De fire havner på øya som del av et rebusløp der bedriften deres er på utviklingskurs og skal bli sammensveiset, takle kriser og altså bli en bedre bedrift. Vi kjenner tegninga av vår egen samtid. Symbolet på scenen blir Nokia-mobiltelefonen. Men den blir ikke bærende nok. Det er ikke interessant å se et stykke som bare er et tidsbilde og der vi skjønner når det foregår fordi mobiltelefonfikseringen er patetisk. Verken den eller plottet slik sett holder vann.

Verstbest og rar
Men skuespillerne gjør mer enn så godt de kan. Verst og best er nok Terje Strømdahl. Han har endelig fått en rolle der han fortsatt er vittig, men her heller med syrlig enn fransk aksent. Han er kynisk, tar avstand, og blir verre å verre å le når han morer seg ynkelig på både Angus og Roys bekostning.

Angus spilles helstøpt av Bjarte Hjelmeland. En utstyrsfreak med tre typer stekespader på tur, men som likevel viser seg å ha de nødvendige saker og ting for at de fire ikke omkommer i ødemarka. Lett å gjøre narr av, lett å såre, vanskelig å spille.

Henrik Scheele er den minst interessante. Han tramper litt plattfot omkring og får liksom ikke profil nok på sin rolle. Han er stadig innom og med sine Hør nå her-fakter, men har liksom ikke noen ansikt å vise fram.

Roy er rar. Frelst, med en drapshistorie og nevroser bak seg blir han både offer og engel, men jakftfalkvinger mot slutten. Skolmen er ikke troende nok, men byr på snodighet i massevis.

Regissør Kim Bjarke skulle ha jobbet mer med karakteren til Scheele, ikke latt vitser underveis komme med le-pause og ellers satset med på tempo enn på ettertenksomhet. Slutten av stykket kunne da lettere gått over i en annen toneart, med et annet register. Tanken er nok der hos dramaturg Carl Morten Amundsen i dag også, men får ikke blomstre.

Trine Schwab har høstet kritikerros for scenografien. Hun får bare delvis ros av meg. Vannet er ypperlig, steinene og den rufsete øya likeså. Men veggen bak brukes ikke i det hele tatt, den blir død kulisse som vi ser rett på hele tiden. Og trærne på balkong ser mer ut som de står der for å skjule ledninger enn for å være vill og truende skog.

Komedien er ikke morsom nok, tåka er til tider for tjukk. Men vannet er mer enn vått nok. Så greier Torshov nå å finne fram til stykker som er noe mer enn bare seg selv, kan dette bli en interessant teaterarena igjen riktig snart.

Tiril Bjørkvold