|
Det måtte komme. En dramatiker som Jon Fosse er så mye i skuddet
for tiden at noen uunngåelig måtte la seg friste til å lage opera
over hans tekster. Denne enakteren skal senere i høst spilles
på Den Nationale Scene i Bergen og er et resultat av et samarbeid
med Opera Vest.
Musikalsk kommer Knut Vaage fra oppgaven med æren i behold. Vi
lar oss fascinere av mange av partiene i dette en times verket.
Verre er det å kombinere Jon Fosses tekst med musikkdramatikk.
Hos Jon Fosse skjer det ikke mye på det ytre planet. Hans tekster
består av stemninger og ting som ikke sies, bare anes. I teaterstykket
som ligger til grunn for denne enakteren møter vi den nesten prototypiske
Fosse: to mennesker som søker ensomheten med hverandre i en fjord
et sted og den tredje mannen som oppleves som en trussel, en innflytter,
men som likevel fascinerer og tiltrekker.
Å få fram dette i et musikkdramatisk verk virker nesten som en
umulighet. Ser man operaen uten å ha for mye ballast av Jon Fosses
dramatikk på forhånd, gir det et selsomt inntrykk. Vi er ikke
sikre på om komponisten har valgt seg rett libretto til sin musikk,
og mistanken om at dette er et resultat av den internasjonale
'Jon-Fosse-bølgen' for tiden blir hengende ved.
Derimot er det klart at de som kjenner sin Jon Fosse ut og inn
og er vel fortrolig med hans temaer og stadig gjentatte typetegninger,
kan denne enakteren gi en berikende opplevelse.
Vi gir full honnør til de medvirkende, særlig Siri Torjesen og BIT-ensemblet som ble ledet av Ingar Bergby. Også Nils Harald Sødal og Ole Hermod Henriksen fortjener blomster for sin framføring.
For Siri Torjesen er dette en rolle som nesten sitter som et skudd. Den dramatiske
legningen i hennes sopran kommer godt til rette i etn rolle som
dette.
Knut Vaage kan trygt gå videre på den veien han har valgt. Med
mer fokusering på libretto og riktig tekstgrunnlag kan det resultere
i noe virkelig stort en gang. At han har mye inne, fikk vi klart
syn for i denne enakteren. |