|
 |
 |
 |
| |||||
 Stamfaderens etterkommere i full strid |
Foran årets Bayreuth-festpill er stridighetene innad i Wagner-familien
større enn de har vært på årtier. Familiens pt. svarte får, komponistens sønnesønns sønn, har igjen trampet i salaten. Gottfried Wagner som de siste tyve årene ikke har hatt noen kontakt med sine familie, endog ikke utvekslet julehilsener etter sigende, gikk nylig ut og anklaget sin far, 77-årige Wolfgang, familiens overhode og de siste tre sekler Bayreuth-festspillenes gesamtkünstlerische overordnete, for å lefle med anti-semittiske holdninger og ikke være klar nok i sin avstandstagen overfor opphavets betydelige avvik hva angår herremenneskefilosofien. Han har nylig utgitt en kritisk bok, Wer nicht mit dem Wolf heult (Den som ikke hyler med ulvene), hvor han tar oppgjør med den han mener er Wagner-klanens manglende oppgjør med Adolf Hitler og Wagner-dyrkelsens åpenbare sammentreff med nazismens ideologi. Anledningen er valgt med omhu: etter sommerens festival er det meningen at Wolfgang, hans far, skal trekke seg tilbake som kunstnerisk og administrativ leder for festspillene. Gottfrieds bok kan derfor sees på som et kraftig inlnegg i debatten: han ønsker for enhver pris å distansere seg fra hele Bayreuth og dens årlige genidyrking og dermed unngå å bli kandidat til en slik stilling. For det er helt åpenbart at det er Gottfried som står nærmest av de fire sønnesønns-barna når det gjelder både kunstnerisk talent som å ha dimensjoner i seg til å føre arven fra opphavet videre. 50-årige Gottfried bor nå i Italia og har ingen kontakt med sin familie. Han var lenge betraktet som familiens nye skudd på genistammen. Av utseende er han sin berømte tippolderfar som snytt ut av neseskaftet. Det som han er opptatt av er at Bayreuth-festspillenes aldri på skikkelig vis har tatt oppgjør med sin fortid. Han forteller at han ble beklemt da han som niåring så nyhetsfilmer med opptak av Hitler som håndhilste på hans bestemor samtidig som Føreren proklamerte sin utryddelseskrig mot jødene. Han konfronterte sin bestemor med dette og hun bare avviste konsentrasjonsleirene som 'propaganda fra New York-jødene". Gottfried mener at hans far vokste opp med Adolf Hitler som farsfigur og nærmeste idol. Siegfried, Gottfrieds bestefar og Wolfgangs far, døde i 1930. Hitler bodde privat hos Wagner-familien under de årlige festspillene og pleiet nært samvær med familien. Hans innlegg i debatten om Wagner-kultusen er ikke minst et personlig dokument. Men samtidig er det en bitter erkjennelse av at ennå fordekkes viktige sider av den nære historien i Tyskland. Fotoutstillingen i München er et klart vitnebyrd om at Bayern og Østerrike har en ting til felles: ønsket om å fortie pinlige forhold i nær fortid. For ham selv er boken en lykkelig ting - for med denne utgivelsen vil han neppe noengang bli Wagner-festspillenes leder. Men for Wagner-verdenen er det omtrent det verste som kan skje. | ||||
Kjell Moe |
|||||
