Konserten startet med musikk av Hans Eisler....
 ... og fortsatte med Kurt Weill i Bergen
|
Som en del av et større arrangement: Benjamin i helfigur, mellom kunst og
vitenskap, 17.-20. april, inngikk en musikalsk perle. - I løpet av halvannen time
serverte BIT 20 Ensemble korte, poetiske musikkbilder av Hans Eisler, Theodor
W. Adorno, Francis Poulenc og Kurt Weill.
I 1920-30 tallets Tyskland finner vi en retning innen kunsten etter Schönberg, mot det
sjelegranskende og sjelevrengende. Dermed vokste det frem en
neoklassisistisk retning, som ønsket å kjøle ned all denne smertende patos. Ved å la
musikk, organisert etter tolvtoneprinsippet, fremstille samfunnet rett på sak, i 'klar
tale', oppnådde komponister som Adorno og Weill ironisk nok en mye sterkere patos og
nerve.
Hva skjer om en fører sammen et gammelt instrumentoppsett og nye tekster, samtidig som en
aksentuerer ironien i nettopp det å sammenstille ord og musikk i et samlet uttrykk?
Eller hvordan kan musikken, og kunstartene for øvrig, forholde seg til samfunnet? Dette
er spørsmål som de fires komposisjoner springer ut av. - Og det blir vakkert, melankolsk
vakkert. Inderlig og sårt lyder det i Siri Torjesens fabelaktige sopran, med
Eislers sterke samfunnskritikk i Marie, weine nicht. - Her er det nærmest som en
kan føle og ta på redselen til folk når de hører krigshæren nærme seg.
Med stor innlevelse og kunstnerisk prestasjon ledet Torjesen tilhørerne inn i intense,
humoristiske og melankolske musikkbilder. Med bruk av stemmens dvelende, dorske bløthet
omfavnet hun oss med Poulencs imponerende Hotel, der vi formelig smeltet sammen
med dikteren i sangen, som ligger på sengen og tenner sigarett på solstrålen.
Sally Guenther (cello) og Jarle Rotevatn (klaver) leverte en dynamisk
tolkning av Weills Sonate for cello og klaver, 3. sats. Deretter fulgte tekstlige
musikkstykker av Weill, deriblant utdrag fra Tolvskillingsoperaen og det kanskje
like kjente musikkbildet Surabaya-Johnny. Her var Torjesen glimrende i hvordan
hun mestret Weills motsatte musikkteknikk, som banalt forklart består i å formidle sorg
med gledesskrik, glede med tung lyd. - Sterk fremførelse av krevende
sang!
Det er nesten trist at så få hadde tatt turen for å lytte, for dette var en stor
musikkopplevelse. Som heldig tilstedeværende tilbyr jeg leseren plaster på såret: Legg
øret inn til skjermen og lytt!
Surabaya-Johnny warum bist du so roh? Surabaya-Johnny ich liebe dich so. Du
hast kein Hertz Johnny! - und ich liebe dich so.
|