|
 |
 |
 |
|
|||
Oscar Wildes egentlige testament |
|||
|
Det er ikke lenge siden filmen om Oscar Wildes liv ble vist på norske
kinolerreter. Med nyutgivelsen av de to Wilde-tekstene som her
omtales, kan man snakke om, kanskje ikke en Wilde-bølge, men i
det minste en ny interesse for denne sjeldne og originale
personligheten.
De ytre begivenhetene som lå til grunn for Wildes fengselsstraff, tør være kjent: Det var lite rom for homoseksualitet, outrert og skandaleomsust livsførsel i datidens viktoriansk-snerpede England. Brevet De profundis (= "fra dypene") og Balladen om Reading fengsel, et dikt av Terje Vigen-format, ble til i de siste årene av Wildes liv, etter en soningsperiode under uverdige forhold. Oscar Wilde er blant de forfattere hvis biografi har fascinert mer enn hans verk, fordi livet hans selv var en roman og fordi han selv var kunstner også når han ikke skrev. "Man skal enten bære, eller være et kunstverk", hevdet han. Og nettopp slik har man hatt lett for å forestille seg ham: En fløyelskledt dandy som dominerte salongene med sine aforismer og sitt elegante vidd. Det er lett å estetisere, og dermed legge for mye føleri inn i fenomenet Oscar Wilde. Undertegnede gjorde det, riktignok temmelig uskyldig, da han som 16-åring brukte opp Mors hårlakk i et forgjeves forsøk på å anlegge "wildske" bølgelokker. I De profundis møter vi en moden mann som nakent og uten affektasjon ser virkeligheten i øynene. Han estetiserer ikke sin sorg. For som han skriver: "bak sorgen er der alltid en sjel". Kanskje er det denne delen av Oscar Wildes liv vi bør vie mer oppmerksomhet. Det fantastiske ved Oscar Wildes refleksjoner i fengselet, er hvordan han ydmykt, uten bitterhet klarer å nå frem til en ny tro, et nytt livsgrunnlag. Fengselsoppholdet blir hans katharsis. Gjennom sorgen innser han at hans tidligere liv har vært forfeilet, ensidig basert på nytelse og overflatisk lykke. Ribbet for alt, sitter han igjen med en skatt han ikke vil bytte bort for noen pris: Vissheten om at han har funnet frem til sin sjel, sitt egentlige jeg. Han beklager ikke sin skjebne, tvert imot. Han beklager at han ikke tidligere oppdaget lidelsen, for uten den har han bare levd halvveis. Slik sett står han i slektskap med den største av alle "fengselsforfattere", Fjodor Dostojevskij. Men Wildes tilfelle virker kanskje enda sterkere på oss, fordi omveltningen fra hans tidligere tilværelse som selskapsløve og vitsemaker var så total. Hva har Wilde å si oss i dag? En god del. Parallellene mellom datidens dekadanse og vår tids verdirelativisme, mellom 1890- årenes naive fremtidsoptimisme og 1990-årenes nyjappete materialisme, er flere enn det kan synes ved første øyekast. Til begge leirer sier Oscar Wilde: 'Folk må innta en eller annen holdning til meg, og dermed felle dom både over seg selv og over meg'. Hans skjebne vil for alltid stå som eksempel på det ytre livets vilkårlighet, hvor kort det er fra (tilsynelatende) suksess til (tilsynelatende) fall, og viktig det derfor er å ha et bevisst forhold til sin egen bevissthet, en fast forankring i sin egen sjel. Man kan hevde at Wilde, isolert som han var i fengselet, ikke hadde andre muligheter til livsutfoldelse og -innhold enn (til)flukt til nettopp sin egen sjel. Men man kan ikke unngå å bli grepet av denne sjelens ekspressive inderlighet. Balladen om Reading fengsel viser hvordan Wildes lidelse har modnet til med-lidelse. Her får vi høre historien om en av Wildes medfanger, en kavallerisoldat som hadde drept sin kone fordi han (feilaktig) trodde hun var utro, og som venter på å bli avstraffet. Wilde løfter soldatens skjebne opp på et universalt plan: 'Hver dreper det han elsker mest'. Dette kan virke urimelig. For vi tar da ikke livet av det vi er glad i? Nei, tenker vi og ryster på hodet. Wilde yndet hele livet igjennom å uttrykke seg ved hjelp av paradokser, ofte kostelige. Men i dette paradokset er det en dyp klangbunn. Greit at Wilde setter tingene på spissen, ikke minst når han fortsetter: 'barmhjertigst dreper den som gjør / sin gjerning med en kniv'. Men hvem har ikke øvet vold mot noe i den han elsker? Eller, og Wildes konklusjoner i De profundis støtter en slik lesning: Hvem har ikke øvet vold mot det i ham selv som burde vært fremelsket? Balladen om Reading fengsel er også en detaljert beskrivelse av og et sterkt oppgjør med det fengselssystemet Wilde mente var et hensiktsløst uttrykk for en 'øye for øye, tann for tann'-filsofi. Dette åpner for en tredje lesning av sitatet ovenfor: Er samfunnet, dommerne og bødlene, selv drapsmenn med dem de 'elsker mest', sine egne, på samvittigheten? Dostojevskij er allerede nevnt, og Wildes refleksjoner omkring forbrytelse og straff leder tanken hen p russerens kjente ord: 'Alle er skyldige overfor alle i alt'. Wildes verson av samme idé lyder slik: 'Alt, som rammer andre, rammer oss selv' (De profundis). Balladen om Reading fengsel fortjener, på grunn av det engelske språks iboende kvaliteter, å leses i originalversjon. Men gjendiktningen til norsk ved André Bjerke holder som vanlig fra hans hånd en høy standard, og de to lesemulighetene utelukker ikke hverandre, tvert imot. |
||
Hans Christian Kjelstrup
|
|||
