|
Som et nyttig apropos til disse dagers fredsavtale i Nord-Irland kommer denne
fortettete roman med handling fra Belfasts puber. Det er ingen politisk bok men en
skildring fra dagliglivet med konflikten brummende i bakgrunnen.
Robert McLiam Wilson er utvilsomt en sint ung mann. Han føyer seg godt inn i rekkene av
unge britiske dramatikere og forfattere, generasjonen som vokste opp under
thachterismens elendighet og økende fattigdoms umenneskeliggjøring.
Hans nyeste roman, som på norsk har fått tittelen Skriften på veggen - uvisst av
hvilken grunn - har handlingen lagt til dagens Belfast. Det vil si, Ulster før
fredsavtalen ble undertegnet. Dermed får denne firehundre-siders romanen en ikke liten
aktualitet.
Det er ikke 'problemet Nord-Irland' han beskriver. Men indirekte, og etterhvert også
ganske direkte, kommer vi tett inn på Belfast og byens konflikter. Vi blir kjent
med mennesker - både protestanter og katolikker - på godt og vondt. Og til selve
konflikten viser bokas hovedperson, den noen og tyve år gamle torpedoen og
pengeinnkreveren, ikke annet enn fingeren.
I løpet av handlingen slutter han i denne bransjen,
blir bygningsarbeider og ender opp som en medhjelper i en kamerats absurde
finanseventyr. Etterhvert avslører han seg som en person med et bedre hjerte. Særlig
overfor sine egne, katolikkene, viser han stor forakt for deres skinnhellige fanatisme.
I handling er dette en sint ung manns eksistensielle frustrasjoner - skildret med tette
innvevde sidehistorier og ikke uten et visst humør. En type roman som nesten er
i ferd med å bli nitti-tallets norm: 'faen ta dere alle sammen!'
Men byen er der, menneskene er til stede. I bakgrunnen har vi hele tiden den
nord-irske konflikten
påtrengende tilstede. Merkelige skriftinitialer dukker opp på veggene, og bidrar til
å mystifisere og belyse det terror-bildet vi er blitt kjent med fra aviser og TV.
Vår mann mener hele konflikten er noe vås, idioters barnslige måte å
hevde seg selv på. De politiske sidene ved konflikten mener han bare er påskudd
for alt fra blind vold, til personlige frustrasjoner og ren opportunisme.
Noen fredsapostel og positivt forbilde er neppe denne voldsmannen, selv om han gir opp
sin torpedo-virksomhet. Men gjennom hans liv blir vi også kjent med Nord-Irlands
mange underliggende konflikter og problemer. Sånn sett er dette en bok som kommer på
det absolutt rette tidspunktet.
Men overfor alle de politikerne som nå framstår på TV og skal sole seg i
fredsavtalens glans, ville han utvilsomt sagt 'Fuck you!'
| 
