|
 |
 |
 |
|
|||
Zappa satt! |
|||
Frank Vincent - pen, pyntelig og lite provoserende i Konserthuset
|
Konsertene 22.5. var bemerkelsesverdige på minst to vis: Oslos konsertpublikum ble
gjort kjent med en ytterst sjarmerende dirigent. Amerikanske Joseph Swensen (av norsk-
japanske foreldre) er en interessant
personlighet vi ganske sikkert vil møte igjen på podiet i Oslo Konserthus. Herlig fri for
nykker og med et gå-på-humør som smittet både på musikere og sal.
Dernest var det første gang et symfonisk verk av Frank Zappa ble framført av Oslo-filharmonikerne. Oslo-filharmonien tør å satse nytt. Populære klassikere - uten at det blir altfor banalt - og tildels ny og virkelig banebrytende musikk i blanding var den menyen orkesteret under Joseph Swensen serverte oss. Et krevende program hvor 3 av de 5 verkene på programmet var komposisjoner som ble spilt for første gang av Oslo-filharmonikerne. Arvo Pärt er ikke dagligdags kost i Oslo Konserthus, heller ikke musikk av svenske Jan Sandström. Nå var det stjernetrompetist Håkan Hardenberger som var solist i begges trompetkonserter. Pärts komposisjon var en utgave (den tredje?) av hans Collage über B-A-C-H fra 1960-tallet. Trompetpartiet i sats 1 og 3 var komponert bare for et par år siden, mens annen sats var noenlunde identisk med det opprinnelig verket. Begge konsertene ga oss interessant møter. Særlig gjorde Sandströms konsert et godt inntrykk. Frisk i stilen, absolutt hørervennlig i uttrykket - men på ingen måte nyenkel og banalt. Også til dels frekk og uærbødig, noe som kalte på smilet og latteren hos konsertpublikummet. Hans andre trompetkonsert var også skrevet for kveldens solist, og her viste Hardenberger hvilken eminent utøver han er. Særlig siste sats var en oppvisning i virtuose ferdigheter. Størst oppmerksomhet var selvfølgelig knyttet til Zappas 8 minutters 'dansestykke' Dupree's Paradise. Det var også utvilsomt det stykke musikk som stilte sterkest krav til musikalsk utførelse - og til publikum. I og med at en stor del av symfoniorkestrene verden rundt allerede har satt Zappa - og dette stykket på spilleplanen - var det neppe banebrytende innsats av Oslo-filharmonikerne vi var vitne til. Noe Zappa-sjokk slik vi er vant til fra konsertene hans fikk vi heller ikke. Ingen uartikulerte stønn eller orgasmehyl var lagt inn. Men kanskje dette gir mersmak? Har man først kommet inn i Zappas univers, har nysgjerrigheten ingen grenser og kreativiteten bobler gjerne fritt. Zappa gjorde dette stykket ofte på konsertene sine. Da sto det fram som et jazzpreget improvisasjonsverk som ble utført med stort bravur, og hvor musikerne i bandet hans fikk full anledning til å vise sin ferdigheter. Men 'Duprees Paradise' ble skrevet tidlig i Zappas karriere - og den versjonen for 30 instrumentalister vi fikk høre i går, er orkestrert av Zappa selv. Dette var ordentlig og ærlig gjort. Man framfører rockeartisten slik han skrev ut og arrangerte musikken selv. Dette var ingen Moody Blues i smektende måneskinn, eller forsøk på å nytilpasse rock eller pop til konsertsalene. Stykket har en vanskelighetsgrad som stiller kanskje uoverkommelig krav til musikerne. Det tjener Oslo-filharmonikerne til stor ære at de på tross av kortere prøvetid enn vanlig - og at notene kom noe lovlig seint - gikk på med krum hals og stor entusiasme for en seriøs Zappa-framføring det står full ære av. Joseph Swensen hadde også lagt vekt på å få fram stykkets særegne rytmikk. Ingen friheter med synkoperinger riktignok, men en sympatisk og fast helhet i gjennomføringen. Salen var overveiende fylt opp av det tradisjonelle publikummet og det var tydelig å merke på applausen at man satte pris på dette sympatiske møtet med Zappas symfoniske musikk. Som ramme hadde orkesteret Prokofievs klassiske symfoni og Debussy's La Mer som åpnings- og avslutningsnummer. Det er naturlig at orkesteret brukte sin korte prøvetid på ny og vanskelig musikk - og dette gikk dessverre ut over Prokofiev. Merkelig lite samstemt i gjennomføringen og dessverre noe rutinemessig gjennomført. Noe langt annet opplevde vi når Debussy's mektige tonemaleri om bølgenes lek og vindens møte med havet strømmet ut i Konserthuset. Her fikk Oslo-filharmonikerne igjen vist at det har helt spesielle forutsetninger for å spille spektakulær musikk hvor hele orkesterpaljetten tas i bruk. Dette satt riktig godt - og de kanskje noe forslitte tonene til Debussy var et riktig balansepunkt i forhold til det nye og grensesprengende i programmet tidligere på kvelden. En honnør for orkesteret som tør å satse og være dristig i sitt repertoar-valg. Ikke minst fordi de tar utfordringene på strak arm - og gjør en gjennomføring det står mer enn respekt av. Dette var en konsert hvor det også ble stilt sterke krav til tilhørerne - og det viste man å sette pris på. Langvarig applaus ble solist, dirigent og orkester fortjenestefullt til del. | ||
av Kjell Moe