www.pluto.no - kulturkanalen
Du kan også søke etter teaterstykker, dramatiker, skuespillere m.m. Søk:

Nasjonalmuseet Nasjonalgalleriet fra 12.2.2005
Alle snakker om museet ... Ny basisutstilling. Kunst 1
(omtale lagt ut på nettet 12.2.2005)
Anne_Lise5.jpg
av Kjell Moe
Omstridt i ny make-up

Vår fremste er på plass, denne gang med hvite veggen bak


Nasjonalromantikken er også på plass, i eget rom


Sohlberg: Ved Rondane


Lars Hertervig: Bjorøya


Byens vakreste jente


Bendik Riis: Castraktion


Cezannes fruktobjekter med Modiglianis Madonna Zborowska


Aulies 9.april-bilde

Omstridt skal det være. Det nye nasjonalmuseet og dens ledelse legger seg utvilsomt ut med mer enn en forståsegpåer etter at det tidligere Nasjonalgalleriet nå er kommet i nystriglet fasong og med ny make-up på banen og samtidig forandrer hele sin kunstpresentasjon. De som var vant med å finne B etter A og utenlandsk kunst til høyre og norsk 1800-talls til venstre vil nå sannsynligvis få seg et lite sjokk. Munch-rommet er eksempelvis tatt vekk og bildene hans presenteres sammen med andre.

Det er dette synet som er blitt rådende. Kunst skal sees i sammenheng. Kunsten som er Nasjonalgalleriet i hende skal vise hvordan norsk kunst er blitt påvirket av internasjonale strømninger, og for Munchs del også omvendt, kan man trygt si. Dermed skulle vi få vi forankret vår nasjonale kunst der den hører hjemme.

For Munch kan man gjerne si at det er lite som Nasjonalgalleriet har å stille opp med som kunne vise hvilken enorm innflytelse vår største kunstner hadde på den internasjonale kunstverdenen på begynnelsen av forrige århundre. Her er så å si kjemisk ribbet for ekspresjonistiske uttrykk, ingen Blaue Reiter eller Brücke. I hvert fall ikke så langt vi kunne se. I hvert fall ikke påtrengende til stede. I stedet er han presentert under fellestiltttelen Oppbrudd sammen med andre ledende kunstnere fra tiden.

Skrik ble likesom litt underlig forsoffen der det hang på en langvegg med noen andre Munch-bilder. Selv rommet ble for stort og langstrakt til å yte det verdensberømte bildet full rettferdighet - det eneste gjenværende etter at det andre nå er på tyverihender. Det eksistensielle skrik - farget himmelrødt sannsynligvis av aske fra kjempevulkanutbruddet på den andre siden av jordkloden - framstår sammen med andre uttrykk, som hans Livets dans og sentrale bilder av Degas, Picasso og van Gogh.

Det vi likte med en gang med denne omstablingen av samlingen var tematiseringen. Inn i begrepet 'kunsthistorie' går nå menneskets sjelelige landskap og det sårbare mennesket. En rekke bilder viser oss dette. Her har vi ikke bare Munchs syke barn og Krohgs Syk pike. La oss ikke glemme at dette var i en tid før pencillinen gjorde sitt inntog og at død og sykdom hadde en helt annet bevissthet og fæle nærvær hos folk enn nå.

Men skolelærerne kan ta det helt med ro. De mister et Munch-rom som i følge museumsdirektør Sune Nordgren var holdt i et rødt som totalt ødela bildene. Nå er hele museet i blekt nøytralt hvitt som yter kunsten rettferdighet på dens egne premisser. Men de har nasjonalromantikken trygt plassert i eget rom, med sitt unaturlige og merkelige skinnende lys. Var det virkelig slik i det attende århundret? Da må i tilfelle to hundre år ha gitt oss ufattelig mye forurensning i atmosfæren.

Se bare på JC Dahls bilde fra Stalheim fra 1842. En regnbue spenner seg over dalen, Men det merkelige lyset? Noe som er typisk for nasjonalromantikken?

Skolelæreren kan trygt ta med seg sin klasse og la de få en omvisning i norske najonale skatter. Alle perlene - for å si det slik - er her, Brudeferder og landskap i Valdres inkludert. Den må være ganske blind som ikke får med seg den tematiserte inndelingen i disse salene.

Vellykket er plasseringen av Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane fra 1914. Gjennom sitt spesielle og naturlige lys og blåfarge tar det oppmerksomheten fra første stund. Da kommer den kunstige framstilte naturen ved siden av i et helt annet lys.

Men også nyere malerier helt opp til vår tid har plass i denne salen. For landskapsmaleri er ikke bare JC Dahl i kunstig belysning.

Jeg likte veldig godt at 'atmosfære' har fått seg en egen sal og at vi her finner Lars Hertervig. Likeså 'lysets virkning' som gir oss en Munch så nære impresjonismen det omtrent var mulig å komme.

Vi opplever også nasjonalklenodiet Ibsen trygt på plass i portrettet av Erik Werensskiold.

Byens vakreste jente stiller seg stolt til skue i skulpturrommet. Flott plassert er hun blant de andre skulpturene. Hun tar den oppmerksomheten som hun så avgjort fortjener. Gjerne på bekostning av de andre.

Figurkomposisjon har også fått seg et eget rom. Her tar Bendik Riis' Castraktion fra 1957 omtrent all oppmerksomhet. Ikke bare ved sitt tema men også ved sin størrelse. Mer klassiske bilder fra 1800-tallet er forent med nyere uttrykk som denne gang ikke-groteske foto av Serrano.

Cezannes Nature Morte er vel kanskje det mest kjente av internasjonale kunstverk. For her kan vi ikke nevne Skrik, dette verket har en plass i internasjonal kunstsammenheng som kanskje bare overgås av Mona Lisa. Cezanne er kanskje derfor ikke mulig å unngå.

Et eget rom er også viet det forrige århundrets massive vektlegging av maskiner, rytme og dynamikk. Det sosiale engasjement i kunsten ivaretas i en egen hjørnesal hvor Aulies bilder med motiver fra krigen er sentrale. Men det er jo så mye mer. Både her og andre steder gies det opplagt rom for skifte av basisutstillingen etterhvert. Noen brudeferder er selvsagt gitt, mens når det gjelder 30-tallets sosiale engasjement har vi her hjemme atskillig blek og politisk korrekt sosialdemokratisk kunst som ingen skolelæer kan være beskjemmet over å vise sine elever. For syttitallets Gras-kunstnere er vel ennå ikke godtatt. De må man ned på Bankplassen for å se.

Den faste utstillingen i Nasjonalgalleriet skal gi vår nasjon en representativ presentasjon av vår nasjonale kunst. Og det gjør den, både før og nå sammen med viktigste internasjonale bidrag. Den faste utstillingen gir oss en helt ny vinkel å betrakte enn før. Jeg er av dem som synes dette er velkomment og gledelig.

Kjell Moe
kulturspeilet@pluto.no

[Bøker] [Opera] [Konserter] [CD'er] [Utstillinger] [Ballett/dans]

Kulturspeilet -post: K. Moe Schweigaardsgt. 94 D N-0656 OSLO
Pluto.no
Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til
Kulturspeilet@pluto.no, tlf. red. 9075 7392
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til salg@wit.no