|
 |
 |
 |
|
|||
Praktbind |
|||
|
|
Av alle former for historieskriving må dette være den vanskeligste. Det er garantert for bråk når Karsten Alnæs i det siste bindet av sin Norges-historie skriver om det som har skjedd i landet de siste femti årene. Begivenhetene ligger så tett opp til oss og mange av personene som beskrives er så høyst oppegående og til stede at forfatteren frivillig må stille sin nakke for hugg. Men så er heller ikke Karsten Alnæs noen pretensiøs og kjedelig historiker. Han er forfatter og skriver levende og farverikt der en fagperson ville opptre tørt og korrekt. Han er først og fremst opptatt av å skildre menneskene i landet gjennom sin fem binds sterke serie. Slik blir det ikke kjedelige boksider av, særlig ikke når forfatteren mestrer sitt håndtverk. Årstall og det akademiske korrekte viker for fortellinger og smakebiter fra dikt og littteratur. Fristelsene kan være mange og personlige holdninger må nødvendigvis skinne gjennom når han tar opp brennbare temaer som kvinnekampen, fri abort og EF-striden. Men selv om Karsten Alnæs neppe legger skjul på hva han mener i sine beskrivelser av dette og hint synes vi likevel han behandler personene med respekt og det vi trygt kan si vi savner i norsk samtidsdokumentar: dannelse. Han legger vekt på holdninger, adferdsmønstre og moral og derfor er det ikke merkelig at kapitelinndelingen vier lite plass til det som skjer på Stortinget av regjeringer som kommer og går. I stedet gir han plass til Den Store Tanken om Velferd slik den kom fram i 50-åra og her står hans beskrivelse av bilen temmelig sentral. Raskt blir vi ført videre til 60-åra, ungdomsopprør og hasjrøyking. Vietnamkrig og EF-protester venter og så kommer kvinnene for fullt inn på arenaen. De siste tredve årene med olje, jappetid, miljøvern og kjøpefest får også bred plass. Det er herlig å lese ham. Dette er ingen popularisert historie, men ekte og levende beskrivelser av et samfunn vi er midt inne i. Med dette bindet setter han punktum for en praktfull serie. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
