 |
 |
 |
 |
|
|||
Dukken i taket |
|||
|
Det kan være mange motiver som styrer menneskers handlinger. Rebekka
er styrt av en ting, og kun en ting og det er hevnlyst. Lyst
kan synes å bli et altfor mildt uttrykk i dette tilfelle, en
besettelse blir mer riktig å si. Det er ikke bare noe hun godt
kunne tenke seg å gjøre, men derimot noe hun må gjennomføre,
en udiskutabel nødvendighet. Hevnen er blitt en bestandel i henne,
tatt bolig i henne om man kan si det på den måten. Rebekka drar til en norsk småby med det for øyet å ødelegge et annet menneskes liv. Drap er ikke et alternativ siden det på ingen måte er straff nok. I stedet har hun en til fingerspissene utspekulert plan, hvor hun bla infiltrerer seg inn i gjerningsmannens familie. Hun må spille ulike roller og være så til de grader falsk, at hun selv blir revet med av hyggelige stemninger, ved for eksempel familiens middagsbord. Hun gråter og ler oppriktig sammens med de, for så få minutter senere befinne seg i lykkerus i det hun setter neste del av planen i verk. Rebekka er en forvirret person, men på ingen måte dum. Hun utfører oppdraget sitt med en maskinell presisjon. Hun virker totalt avstumpet og kald, til og med i dagbøkene sine, eller "nattbøkene" som hun selv kaller de. Et unntak er når hun ser tilbake på tidlig barndom med søsteren og besteforeldrene. Ambjørnsen har en 20 års lang trening med å dykke ned i den menneskelige avgrunn, om å skrive om mennesker på randen eller i minste fall på god vei. Man må bruke lupe for å finne mange personer med sunn mentalhygiene i hans forfatterskap. Slik er denne boken neppe et unntak, men den skiller seg ut ved at den mangler enhver form for humoristisk vinkling. Den er bare dyster. Man skulle tro at temaet hevn i seg selv skulle føre til en bok med en oppjaget stemning og eksplosjonsartede følelser, men denne fortellingen går på en måte stille for seg, uten følelseskremmerier og sentimentalitet . Nettopp kanskje for vise hvor naturlig denne hevnen er blitt for Rebekka og hvor sykt det hele er. Likevel, jeg savner å vite litt mer om henne. Dukken i taket er helt klart en spennende bok, og den går unna på en, to, tre. Men jeg er fortsatt svak for den svare humoren og intensiteten som finnes i noen av de tidligere bøkene hans. |
||
|
Grethe K. Edvartsen
|
|||
