|
Det er fortellinger i moll-toner som Ingvar Ambjørnsen presenterer oss i sin nye
novellesamling Natt til mørk morgen. Han skriver om de ensomme og døende,
menneskesjebner i kalde, trekkfulle hus i forlatthet langt ute på landet eller
levende alene i storbyen.
Temaet er som tittelen på samlingen: det er natt til mørk morgen.
Stemningen er dyster og mørk. Det er ingen lystighet over noen av tekstene. Heller
ingen underfundigheter. Her griner den nakne ensomheten usminket fram.
Ambjørnsen er flink til å fange oppgittheten hos den gamle mannen som er på
musefangst i leiligheten eller hos det slitne ekteparet på landet som med sin
fortid får besøk av nyjapp det rabler fullstendig for.
Det er Ambjørnsens briller, hvordan han lar personene følge handlingen og
begivenhetene som en slags kommenterende tredjepersoner, som gir leseren avstand til stoffet.
| 
