 |
|
|||
| Nok en selvbiografi | |||
 |
Vi vet ikke om leserne blir tatt helt på alvor i åpningen av denne boka. Karita Bekkemellem forteller om en episode da hun, kanskje med rette, var sur på sjefen sin, statsminister Jens Stoltenberg, og unnlot derfor å møte i regjeringen, det vil si unnlot å være med på å styre landet. Det er mulig vi er født for tidlig for dagens generasjon, men vi kan med hånda på hjertet si at personlige følelser ikke er noe som bør spille inn når man er medlem av Kongens Råd og har på seg ukentlige møter for å styre landet. Disse sjokkordene gjorde at vi kanskje fikk et helt skeivt forhold til hva Karita Bekkemellom forsøkte å få fram mellom disse to permene. Hun har virkelig noe å si, og det er bare synd at hennes uvanlig høye selvbilde i åpningen lenge kom til å skygge for det hun vil fram til. Jeg oppfatter at det hun sier om jenters situasjon innen arbeiderbevegelsen - for den saks skyld også samfunnet - og særlig den mobbingen og hakkementaliteten som andre kvinner viser, er noe å ta på alvor. Forøvrig kommer det fram svært lite i denne boka vi ikke vet om fra før. Det er synd at hun ikke valgte seg en annen vinkling til å starte med, for jeg mener at en diskusjon om dette burde være mer enn berettiget. |
||
|
|
|||
