|
 |
 |
 |
|
|||
I SITT EGET HODE |
|||
|
Elisa er malerinne. Hun oppfatter tilværelsen gjennom farger og
lys. Hun er ikke flink med ord. Hun mener at farvene føyer seg
for henne, og at de sier alt. Hun ser dessuten døde mennesker
- forfedre, moren, barndomsvenner, en elsker. Disse synene driver henne videre som kunstner. Elisa har en kul I det ene brystet. Den vokser og blir store og store, og smerten begynner å bli påtagelig. Men det er så mye som må males før hun kan gi seg. Denne romanen foregår I Elisas hode. Det er kanskje et forsøk på å føre myten om den gale kunstneren videre. For Elisa er ikke helt god i sine betrakninger og tanker. Hun prøver f. eks. å finne ut hvor lengselen bor, og konkluderer med at Gud er et Rognebær, og rognebær og blod går ut på ett. Hun har ikke mye kontakt med omverdenen, og når telefonen ringer spør hun vedkommende i andre enden om han/hun har det bra flere ganger i løpet av samtalen, fordi det lyder så magisk. At Elisa ser sin døde mor, gjør at hun blir opptatt av slekten sin, og familie generelt og hun begynner å male alle sine aner. Hun maler svik, savn, tap og kjærlighet. Denne boka er heldigvis kort, for det er slitsomt å være i en annens hode, spesiellt når den andre er så forstyrret, og lite levedyktig. Kirsti Blom skriver bra, men det er et ambisiøst prosjekt, som ikke er helt vellykket. |
||
|
Vilde Lockert
|
|||
