Kjersti Ericsson: Paradisfugl. En fortelling om de andre.
Forlaget Oktober 2000, 123 s
(omtale lagt ut på nettet 11.9.2000)
|
av Vilde lockert
|
|
ET ANDERLEDES VENNSKAP |
|
.Hjalmar blir unnfanget fordi hans mor trenger en utvei fra forbedringsanstalten
hun er på. Dit er hun sendt fordi hun er alt for glad i å feste
sammen med gutta. Hjalmars far ble kalt ville Asbjørn, og traff
hjalmars mor da han var på rømmen fra forbedringsanstalten han
var på.
Da Hjalmar ble født overlot moren han til sin mor og forsvant.
Mormoren hadde ikke mulighet til å ta vare på han, så han ble
etter litt fram og tilbake sendt på et hjem. Heimen. Hjalmar hadde
fått stempel på seg som "attom" fordi han var stille og rolig,
og satt i et hjørne med de forkrøpla beina sine.
Jørgen derimot, er unnfanget i kjærlighet. Hans mor er norsk og
hans far tysk soldat, som for tiden er her i Norge og okkuperer
landet. De vil gifte seg, og er i full gang med å innhente alle
de nødvendige dokumenter som trengs, da han blir beordret til
Russland og skutt omtrent med en gang.
Moren blir innkvartert på høyfjells hotell for å føde det ariske
barnet, og da det er gjort blir hun sendt hjem og barnet, Jørgen,
blir adoptert til Tyskland.Etter krigen mottar moren et brev fra
myndighetene der det står at hun kan få tilbake sønnen sin. Jørgen
blir hentet til Norge og satt i barnehjem mens de venter på svar
fra moren.
På barnehjemmet blir Jørgen tilfeldigvis kjørt ned av bestyreren
og blir ganske skadd. Han kan ikke gå eller bruke den ene armen,
og ikke snakker han heller, fordi han ikke kan norsk, og ulykken
har antageligvis ødelagt språksenteret i hjernen. Moren vil ikke
ha han, og Jørgen blir også sendt til Heimen.
Her møtes de to, Jørgen og Hjalmar, og et vennskap som varer livet
ut begynner. Vi tar del i deres hverdag på institusjon fra femtitallet
og fram til Heimen blir nedlagt på søttitallet.
Vi følger ikke bare livet til våre to helter, men også utviklingen
av samfunnet og institusjonen i disse årene. Fra rasjonaliseringen,
til nye bestyrere med trang til budsjettsprekk og entusiastiske
psykologer som vil prøve ut nye ideer, tilsatte og konservative
pleiere som vil ha alt på den gamle måten.
Men mest av alt er dette en bok om vennskapet til Hjalmar og Jørgen,
hvordan det overlever all påvirkning utenfra, i tillegg til mangel
på språk og kroppslige funksjoner. Det er vakkert og vedmodig
og ikke minst tankevekkende.
Forfatteren understreker både bakpå og inne i boka at dette er
en fiktiv fortelling, men den kunne vært sann. Jeg tror ikke den
er langt unna sannheten i det hele tatt. Jørgen og Hjalmar representerer
" de andre" og boka spør ikke bare hva som skjer med de som blir
plassert i den situasjonen. Den spør også hva forholdet " oss
- de andre " gjør med oss. Slik inngår fortellingen om Hjalmar
og Jørgen i en større fortelling som ikke er slutt enda. |
|
Vilde lockert
|
|