| Dette er ingen kriminalroman. Her møter vi ikke politietterforsker Konrad Sejer. Karin Fossum har skrevet en roman om det å bli voksen og ha rett på sitt eget liv. Boka er svært kort, og vi kunne kanskje karakterisere den som en langnovelle. Ei jente på 17 år forsvinner uten å gi lyd fra seg. Foreldrene frykter det verste og etter hvert som tiden går - nesten et år - går forholdet deres og delvis de selv mer og mer i oppløsing. De knuges av tvil og usikkerhet på seg selv, hva har de gjort galt?
Men dette er ikke hele poenget. Vi får aldri vite hva som kan ha skjedd og hvorfor hun bare ble borte. I stedet stiller Karin Fossum fokus på en ung jentes rett til å ha sitt eget liv og ta sine egne valg.
Romanens største svakhet er at den savner en slutt på den dramatiske oppbyggingen i stoffet. Greitt nok at vi ikke overstrømmes med detaljer på forsvinningen, men romanen har likevel lagt opp til spørsmål som blir hengende i løse lufta.
Ikke helt vellykket denne gangen for Karin Fossum.
|
