|
 |
 |
 |
|
|||
Veiens ende |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtaler av Guillous bøker i denne serien: |
Så er Jan Guillous tre bøker om tempelridderen og den svenske stormannen Arn Magnusson og hans elskede Cecilia Algotsdatter brakt til ende. I det tredje bindet forenes de to elskende igjen. De tilbringer sine livs aften ved å bygge opp en storgård, innføre storhandel og mot slutten av fortellingen ser vi hvordan det da moderne og føydale Sveariket oppstår som resultat av deres strev. Tar man det siste som utgangspunkt, at deres sønnesønn Birger Magnusson ble den senere Birger jarl og Stockholms grunnlegger, ser man også den politiske siden ved de tre saga-bøkene til Guillou. Fra første side av i de tre bøkene gjennomsyres fortellingene av ett grunntema: toleranse og respekt for andre, i dette tilfelles muslimer og fremmede folkeslag. Tar man Guillous skriverier på alvor mener han at det var den kunnskapen og de mennene Arn Magnusson tok med seg fra sitt tyve års opphold i Midt-Østen som tempelridder som førte til grunnleggelsen av nasjonen Sverige. At Sverige er et resultat av arabere er kanskje en dikterisk frihet som historisk er mer tvilsom. Men Guillou leverer på denne måten et innlegg i et land der nynazismen er på frammarsj og der tanken om Stor-Sverige står sterkt i nasjonalistiske kretser. For det er i større sammenheng riktig den lignelsen han tegner. Vår vestlige sivilisasjon har å takke araberne for mye - vitenskap, legekunst, arkitektur og ikke minst krigerkunst. I denne boka får Guillou det til på den måten at hovmodige Richard Løvehjerte - i fortellingen det største svin som noengang har satt sine bein i Midt-Østen - nekter løsepenger og ser heller at tusener blir henrettet. I stedet blir denne store gullskatten overlatt Guillous helt, den hjemvendende Arn Magnusson som også får med seg en flokk av kunnskapsrike muslimske legekyndige og håndtverkere som i denne fortellingen bygger befestningsanlegg og er med å ruste opp en ny hærstyrke. Med denne rikdommen og moderne former for krigføring vinner folkunger og svea'er over sverkere og daner og det nye Sverige med tre kroner og løven i sitt våpenskjold oppstår. La gå at selv om Arn og Cecilia avskaffet slaveriet og trelldommen innførte de i stedet adelskapet og føydalismen. Imens følger vi de to elskende som etter 20 år og endt botsgang endelig får hverandre, til deres livs høst og endelige slutt som ifølge bokas grunntema kan skyldes barbarisk hovmod og primitiv stolthet. Tempelridderen og stormannen Arn Magnusson er på mange måter igjen tegnet etter mønster av kommandørkaptein Carl Gustaf Hamilton: den suverene krigeren, nærkampeksperten og den nærmest uovervinnelige kampmaskinen. I denne boka blir han også den fremsynte politikeren som ender sine dager som kongens førstemann. Som alltid skriver Guillous knakende godt. Tendensene til såpeskildringer er der riktignok, men ikke så påtakelig som i de siste av Hamilton-bøkene. Her er det mengder av historisk stoff å øse av: intriger i stormannsslekter og feider som hele tiden gir fortellingen liv og spenning. At Guillou i tillegg gir fortellingen om Arn Magnusson en anti-imperialkistisk vri er et sterkt pluss. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
