 |
|
|
|||
| Datter av Elvis | |||
 |
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.» Pappaen til Lisa Marie, Mie til daglig, tror han er reinkarnasjonen av Elvis' tvillingbror Jesse. Han er født samme dag som Elvis og våknet til liv i det øyeblikk Jesse døde. Så fra Mie ble født samtidig som Lisa Marie har hun stått i skyggen av noen. Først sin navnsøster, så sin søster, sin mor, sin bror og listen blir lengre. Vi får følge Mie og hennes familie og omgangskrets i ti turbulente år fra Mie er 15 år. Her er det incest, spiseforstyrrelser, prostitusjon, selvmordsforsøk, alkoholisme, skilsmisser og uønskede graviditeter. I midten av dette står Mie og prøver å holde alt og alle sammen. Datter av Elvis er en historie om mennesker som har gått seg vill i livene sine. Den handler om foreldre som ikke klarer å være foreldre. Den handler om barn som ikke får lov til å være barn. Den viser foreldre som heller ikke fikk lov å være barn, eller snublet inn i livet og fikk liv som ikke passer. Lise Gundersen tegner mennesker med så stor ømhet at når hun er ferdig er det ikke mulig å være sint på dem lenge. Til tider bruker hun språket med sikker penn for å sette stemninger. Som når mamma Runa har bestemt seg for noe, for da skal det gå fort og da glir blikket fortere og fortere over linjene. Andre ganger blir det litt for mye av det gode med språklige virkemidler som korte avsnitt og vekslende temaer. Skrivegleden bærer boka så den blir lett å lese, men det er vanskelig å få øye på noe budskap. Hva er det egentlig forfatteren vil fortelle? Dette er ikke noen bok å bli glad av og når det tilsynelatende heller ikke er noe å lære av boka er det vanskelig å anbefale noen å bruke flere timer på den noe ubehagelige opplevelsen det er å bli kjent med Mie og hennes prøvelser. Lise Gundersen bør få lov til å skrive flere bøker, hun har språket i sin makt. Den makten hadde det vært spennende om hun brukte til å fortelle oss noe. |
||
| Hege Knutsen hegekn@yahoo.no |
|||
