|
Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk bakoversveis av Herbjørnsruds
novellesamling "Blinddøra", og jeg er vel ikke den eneste som ikke ble overrasket over
at "Blinddøra" endte opp i oversettelser og i nominasjoner til blant annet
Nordisk Råds Litteraturpris.
Denne samlingen inneholder også tre noveller. Den første handler
om en gammel kvinne som ligger på dødsleiet hjemme på slektsgården.
Hun ligger i en seng der hun og flere slektsledd er født og har
født, og hun ser tilbake på et langt liv som odelsjente. Kvinnen
er mett av dage, men ikke mett av undring over menneskets plass
i naturen. Opplevelsene hennes og tilbakeblikkene er naturmystiske.
I slutten av novellen blir språket konkret oppløst samtidig som
kvinnen trekker sine siste sukk. Bokstavene renner nedover siden
og ga assosiasjoner til regndråper eller solstråler slik de brytes
gjennom løv og buskas.
Den andre novellen handler om to naboer. Begge bor på gårder like
ved skogen og begge driver en kunstnerisk aktivitet ved siden
av rollen som gårdbruker. Hovedpersonen får det for seg at naboen
driver med noe unevnelig, noe ulovlig og har vanskeligheter med
å godta det og i det hele tatt definere hva i all verden det unevnelige
er og hvorfor det bringer fram så sterke følelser i han selv.
Det viser seg at det er hans egen skam som han anser som unevnelig
og ulovlig.
Novellen er ikke behagelig lesning, men preget av en uforløst
thrillerstemning og oppgjør med moralske tabuer.
Novellen "Bent Klyvers lyseste besettelse" handler om en mann i trettiåra som har blitt forlatt av kone
og barn. Han gir inntrykk av å være inne i en manisk periode,
har masse energi men ikke noe spesielt å rette dette overskuddet
mot. Bent Klyver lengter etter et eget Sted der han kan kjenne
seg hjemme og i tilfredsstilt ro. Det viser seg å være alt annet
enn enkelt for en mann som ikke blir knyttet til mennesker i virkeligheten.
Han klarer ikke å forholde seg til kvinnene i sitt liv og tenker
på dem som én sammensatt kvinne. Det er denne imaginære og eklektiske
personen han kjenner seg hjemme hos.
Skam, relasjoner og naturmystikk er typiske motiver i disse novellene.
Herbjørnsrud fletter mystikk og overnaturlige myter, eller fenomener,
inn i et kjent norsk, og kanskje traust, landskap. Noen steder
er tekstene hans magisk-realistiske, men hans beskrivelse av skam
og skyld gjorde at jeg fikk et godt innblikk i personene og ikke
bare i omstendighetene.
"Vi vet så mye" kan anbefales på det absolutt varmeste, men les den når du har
overskudd for den krever mye. |
