 |
 |
 |
 |
|
|||
Hva om.... |
|||
|
John Irving omtalt i Kulturspeilet: - Den oppdiktede venningen
|
John Irvings siste bok foreligger nå på norsk. Til alle som ønsker en roman som fornøyer oss på samme måte som det som har preget det meste av hva han har laget siden Garps bok kan vi ganske trygt slå fast at de vil ikke bli skuffet. Til alle hans bøker kan vi stille spørsmålet Hva om? For det meste er tilfeldighetenes spill, begivenheter vevet inn i hverandre ad absurde veier. Den fjerde hånden holder seg trygt innenfor det man kalle den 'irving'ske sjanger. Og det er merksnodige historier, skrudde mennesker og situasjoner som er langt over grensen mot det unaturlige. Det eneste vi kan se ikke er med er brytehistoriene. Men sin egen bakgrunn som brytetrener holder han utenom denne - eller rettere sagt, disse historiene. Vi kan kanskje tilføye: han er kanskje ennå noen grader mer absurd og full av faen i sine bekrivelser denne gangen. Særlig i første del av boka. Her er det partiet som for undertegnede kalte på den helt store gapskratten. Om det 'irving'ske overflødighetshornet av og til bobler over, gjerne full av vellyst og ting man ikke skal si eller beskrive, tar vi med stor fornøyelse. Det er slik vi ønsker ham. Kort sagt, dette er en bok om en nyhetsreporter som mistet sin venstre arm i en løvenkjeft i India på reportasje, noe som ble filmet på direkten og senere vist over en hel verden. Så finner han en donator men også den avdødes kone som ikke helt vil forlate siste rest av sin ektemanns levende kropp: hans venstre hånd. Dette er historien kort fortalt, men spritet opp med masser av fornøyelige knull fra nyhetsreportermiljøet. Ganske tidlig i boka forlot Irving sitt spor med å drite ut de overtrente maratonbesatte førtiåringene - men de dukker vel opp i neste bok? Den alvorlige meningen i denne boka dreier seg altså om doneringer og til en viss grad det kyniske nyhetsreportasjemiljøet. For sistnevntes del: vi istemmer fullt ut, men synes det er svært snilt tegnet i alle sine absurditeter og sengescener etter siste sminke. Siste halvdel av boka er kanskje for mye preget av at forfatteren forsøker å få til et alvorlig budskap og en seriøs historie. Og dermed faller historien og blir ikke så morsom, faktisk til tider noe kjedelig. Men vi stiller ikke større krav enn at vi lar oss fornøye av hans merksnodige typegalleri og vanvittige historier. Hva den fjerde hånda er? Avgjort ikke noe for frustrerte mannshatere eller 'valborgianere'. Anbefales på det varmeste. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
