|
Han har ingen rolige dager, Torbjørn Jagland. Midt oppe i en lederkrise
i Arbeiderpartiet som har preget nyhetene i dagesvis og som hausses
opp av en sulten presse, gir han ut en bok. Og det er ikke småtterier
han setter igang med. For her er det hele verdenssituasjonen han
tar oppe til drøfting.
Han har neppe intensjoner om å trekke seg tilbake, trøtt av politikk
og slagsmål. For dette er ingen tilbaketrukket politikers mimrende
memoarer. Snarere er det debattinnlegg midt i stridens kjerne,
intet om dagens lederstrid, noen små antydninger om hvordan anonyme
kilder sliter, en god del om hvilke politiske utfordringer sosialdemokratiet
står overfor men mest er dette et dypt alvorlig innlegg om hvilken
situasjon vår rike del av verden står foran.
Jeg vil ikke nøle med å si at dette er den viktigste boken som
er kommet på norsk på lang tid. Det måtte en bokhøst og ti dager
på nyåret til før vi fikk det mest tankevekkende mellom to permer
på norsk på over et år. Jeg er ikke redd for å si at dette er
brennbart og viktig stoff.
Han kan virke så klønete han bare vil. I offentlige sammenhenger
er han ikke den mest elegante og det må jo innrømmes at det grøsser
i en at en voksen mann er i stand til å rote slik med ord og begreper.
Hans taktiske utspill om dagen er så klossete at han ser ut til
å falle for eget grep.
Men nå lar vi dette være. For det han tar opp i dette skriftet
er noe langt annet enn fomlete opptreden fra tid til annen. Boka
ble påbegynt om kvelden 11. september, da inntrykkene fra meldingene
om angrepene mot New York og Pentagon var begynt å feste seg for
alvor. Han legger vekt på at dette er øyeblikksnotater, og det
godtar vi så gjerne, selv om det også vrimler av språklig klossethet
etter beste jaglandsk mønster. Til tider blir han også noe ha-stemt
og selvhøytidelig i formen.
Noen løsning har han ikke. Men han står trygt plassert i tankegangen
om at helhetlige løsninger for tryggheten i verden er det som
må til. Her trekker han historiske paraleller. Og får illustrert
poenget med at den menneskeskapte forurensningen av atmosfæren
og nedsmelting av polene kan føre til bare noen centimeters heving
av verdenshavene og dermed katastrofe for den risdyrkende delen
av de tredje delen. Vi har på langt nær sett slutten ennå, sier
han, og minner om at terroristene har kjernefysiske og bakteorologiske
våpen som de ikke vil nøle med på bruke. I en slik situasjon kan
vi ikke meske oss som vi selv ønsker i vår velstand og luksus.
Hvor sårbare vi er viste 11. september.
Alvorlig stoff altså, men det er når han kommer inn på sosialdemokratiets
krise at han kan blir for lettbent med troverdigheten. Når det
gjelder veivalget, står ikke alltid hans ord til troendes. Han
har vært partiformann i en årrekke, statminister, kronprins under
Gro og dermed fullt ansvarlig for den politikken som har vært
ført de siste ti-femten årene. Han kan ikke bare vaske sine hender
og snakke om en annen kurs. Riktignok har han alltid vært EU-tilhenger,
men nå gir han motstanderne rett på mange punkter, dette styrker
imidlertid hans troverdighet og ærlighet.
Og en annen ting er at han klart gir uttrykk for sitt hovedsyn
om å styre kapitalismen. Han har det også for seg at arbeiderbevegelsen
historisk oppsto som en kraft som ville kontrollere kapitalismen
- og ikke avskaffe den. Dette er et tankekors for de som tillegger
ham et syn som talsmann for en såkalt venstrefløy innen Arbeiderpartiet.
Men dette blekner mot hovedproblemet: hva med den økende fattigdommen
i verden? Hva med skillet mellom den rike verden og resten av
klodens befolkning? Har vi noen muligheter til å forstå hvor det
bærer hen før det er for sent? Eller er det allerede for sent?
Han mer enn antyder at utviklingen av voldsspiralen i Israel er
et talende eksempel på hvilken vei det vil gå i en større sammenheng.
Og han er ikke uklar i hvem som bærer hovedansvaret, det er ikke
små svartsmuskete menn med en annen religiøs overbevisning.
Med denne viktige boka stiger bildet av den framtidige Jagland
fram: tenkeren, visjonæren, ideologen som har hatt sin karriere på topp-plan i politikken. Nå vil han ha muligheter
for å opptre med landsfadersk kraft, lang innsikt og dyp erfaring.
Han har noe å fortelle oss.
Bare en liten kommentar: han skriver at han hevet sentralstyremøtet
i Arbeiderpartiet om morgenen da meldingene om terrorangrepene kom fra UD. Er morgenen for AP-toppene
det samme som tidlig på ettermiddagen for oss vanlig folk? |
